PÅ EIKER
 
MÅNEDENS KULTURMINNETEMA:
Husmannsvesenet
 
  Plassen Søndre Svartskurden er nok det mange forbinder med en typisk husmansplass, med idyllisk beliggenhet i skogen langt fra nærmeste nabo. Den var opprinnelig en husmannsplass under gården Store Hals og ble ryddet på 1730-tallet av bergmannen Hans Svendsen. Siden var den bebodd av bergmenn ved Kongsberg Sølvverk gjennom flere generasjoner. Dette var en ganske stor plass, som kombinert med den faste inntekten som gruvearbeider må ha gitt et ganske bra utkomme. Alt tidlig på 1800-tallet kjøpte beboerne denne plassen og ble selveiere.
 
Husmannsvesenet var et fenomen som fantes over hele Norge, i forskjellige varianter. Eiker og de andre flatbygdene på Østlandet var nok det området der husmannsvesenet fikk aller størst utbredelse, og innenfor Eikers grenser finner vi manbge varianter - det var husmenn med jord og jordløse strandsittere, bygselshusmenn og arbeidshusmenn. Fra midten av 1600-tallet og langt inn på 1900-tallet kan vi følge husmennenes historie på Eiker, selv om det dessverre er en del av historien som foreløpig er nokså dårlig kartlagt.
 
 

Hvordan oppsto husmannsvesenet?

Begrepet "husmann" er kjent helt tilbake til vikingtid og middelalder, men den gangen hadde det en litt annen betydning enn det fikk seinere. Det ble brukt om alle som bodde på en gård uten å eie den, enten de hadde sitt eget hus eller de bodde på selve gården. Det kunne også brukes om gamle folk som hadde overlatt gården til neste generasjon. Først mot slutten av middelalderen blir husmann brukt mer konsekvent om en som eier sitt eget hus på en annen manns grunn - i motsetning til tjenestefolk, innerster og kårfolk. En husmann var altså, kort sagt, en person som eide huset han bodde i, men ikke den grunnen som huset sto på. Han kunne ha bruksrett til denne grunnen for livstid eller i et visst antall år, men den var ikke arvelig. Grunnen kunne bestå av et jordstykke der en kunne ha husdyr eller dykre korn, men det kunne også bare være en ganske liten hustomt.

Det er vel ikke helt klart hvordan de første husmannsplassene oppsto, men det går an å gjette seg til dette ut ifra det en vet om samfunnsforholdene i middelalderen. Langt ut i kristen tid ble det fortsatt holdt treller. Frigitte treller ble kalt løysinger, og blant dem finner vi nok mange av middelalderens tjenestefolk og husmenn. Men det kan også tenkes at yngre søsken av odelsbønder ble husmenn, hvis gården ikke var stor nok til å deles og de heller ikke greide å få giftet seg til egen gård.

Vi vet ikke hvor langt tilbake husmannsvesenets historie går på Eiker. Kildene er få, og det er ingen som har undersøkt dette emnet spesielt. Det kan nok ha vært husmannsplasser for eksempel i tilknyttning til større gårder med møllebruk, men i det store og hele var nok folketallet såpass lavt at det ikke var behov for å rydde særlig mange husmannsplasser. Det var først på 1600-tallet at tallet på husmenn for alvor begynte å vokse.

 
 

Husmenn i 1648 og 1664

Utover på 1600-tallet får vi også en del kilder som konkret kan fortelle oss noe om husmannsvesenet på Eiker, men dessverre er foreløpig ikke disse kildene brukt til å skrive noe om husmannsvesenet. Det dreier seg om skattemanttall, matrikler og jordebøker, men også tingbøker og kirkebøker.

Skattematrikkelen fra 1648 er transkribert og trykt, og helt til slutt i den finnes det et avsnitt med "Strandsiddere och Husmend", som hver skulle betale en riksdaler i skatt. Listen omfatter bare 23 navn, og de fleste ar bare oppgitt med fornavn og farsnavn. Noen nevnes med yrke, slik som Jørgen schreder, Peder smed, Olluff snecher og Ouden spillemand. Bare for noen ganske få blir bostedet oppgitt. Vi har Torsten Skoelberig, Bendt Sand, Gunder Miøndallen, Jørgen Ryg Eigen, Anders Springoffr, Tyre på Bollerød Strand, Jehanne Redulsrød og Olluff på Borge.

Nå var det helt sikkert ikke så lite som 23 husmenn på Eiker i 1648. For det første har nok ikke husmenn uten jord blitt ført i matrikkelen. I forbindelse med sagbrukene nevnes det til sammen 37 sagbruksarbeidere, men det var sagbrukseierne som betalte skatt for disse. Det samme kan ha vært tilfelle for andre husmenn som ikke eide egen jord. I matrikkelen står det også oppført 9 håndverkere som betalte 1 eller 2 daler i skatt, og disse har nok også vært en form for husmenn.

Den viktigste årsaken til at tallet er så lavt, er nok likevel at matrikkelen ikke omfatter adelsgodset, som var fritatt for skatt. I 1648 tilhørte det meste av jorda på Eiker enten Kongen selv eller et lite antall store godssamlinger, som var fritatt for skatt. Før husmannsvesenet på disse storgårdene er undersøkt, er det umulig å si noe om hvor mange husmenn det fantes alt i alt på Eiker på siste halvdel av 1600-tallet.

I en matrikkel fra 1664 oppgis navnet på 90 husmenn. Her er også sagmestere og sangdrenger med, men det viktigste årsaken til at det er så mange flere enn i 1648, er nok at flere gårder har kommet i bondeeie og dermed betalte skatt.

En interessant ting med 1664-matrikkelen er at den også nevner navnet på en del plasser. Dermed ser vi at boplasser som Munkhaugen under Dramdal og Fetten under Horgen, Ekornrud under Solløs og Hatten under Krok, samt Springover under Torberg og Skjelsbekk under Vinsvoll var blant de tidlige husmannsplassene i bygda.

Fra seinere tider vet vi at det lå en lang rekke husmannsplasser langs den offentlioge kjøreveien som ble etablert mellom Kongsberg og Bragernes på 1620-tallet. Sannsynligvis begynte det å komme slike plasser langs veien helt fra den var ny, mens antallet økte etter hvert. Også andre steder ser vi at husmanssplasser gjerne ble etablert langs viktige ferdselsårer - enten det var elver eller landeveier.

Plassene Stranda under Torberg (S) og Springover under Fossesholm (Q) er noen av de første husmannsplassene på Eiker som nevnes med egne navn. Ellers var det vanlig å bruke gårdsnavnet + eie (Bergseie, Ryggeie o.s.v.). Til høyre på dette kartet ser vi plassen Skjelsbekk, som var et ganske vanlig navn på plasser som lå ved en bekk som var grense mellom to eiendommer.
 
 
 
Ut ifra det vi vet om husmannsplasser på 1600-talllet kan det virke som om ferdselsveier var en viktigh lokaliseringsfaktor da de første husmannsplassene ble ryddet. Mange av plassene langs den gamle riksveien til Kongsberg ble ryddet svært tidlig. På dette flyfotoet ser vi Tamburgaugen, Petersplassen, Hermansplassen og Nedre Korsbakken. Plassene lå tett, men ikke tettere enn at de hadde en del dyrkbar jord rundt seg.
 
 
 
Ved Hoenselva var det både mølledrift oig sagbruk, og det førte til etablering av mange husmannsplasser i dette området. Huset på Møllerløkka ved Øvre Hoen ble revet for bare et par år siden etter mange års forfall.
 
 
 
Skjølsetra er ett av de mange eksemplene på at gamle setervoller seinere ble tatt i bruk som husmannsplasser. Her var det fastboende fram til 1913.
 
 
 
Et sjeldent foto tatt inne på en gammel husmannsplass. Bildet er tatt på Dannemandsplassen under Haugset i nærheten av Hoensvannet. Fra venstre gårdbruker Borger O. Hoen, Holm Johnsen, husmann Even Olsen og hans kone, Gunhild Kristensdatter.
FOTO: OLAV HOMLEBEKK
 
 
 
Nikkerud på Mjøndalsskauene var en av mange plasser som ble ryddet i forbindelse med gruvedrift. Her er det den kjente skribenten og skaumannen Hans Jensen som holder et lite foredrag om plassens historie.
 
 
 
Kolbergsetra var en av de mange plassene rundt Skarragruvene som ble bebodd av bergmenn. Den er også et eksempel på at ikke alle plasser ble ryddet som husmannsplasser. I mange tilfeller var det gamle setrer som ikke lenger var i bruk og som nå ble helårsbolig for husmenn.
 
 
 
I nærheten av elver og fossefall oppsto det tidlig klynger av husmannsplasser, som her i Dynge ved Hokksund. Flere av beboerne i dette området betalte grunnleie helt opp til 1990-tallet.
 
 
Husmannsplassen Myrhagen i Lurdalen omkring 1910. Det var ekteparet Margit og Narve Hytta som bodde der.
 
 
 
Narve Klægstad har registrert gamle boplasser i Bingen. Her ser vi restene etter plasset Kleggesnaret under Ødegården.
FOTO: NARVE KLÆGSTAD
 
 
 
Plassen Huldreheim like ved Solbergelva på slutten av 1940-tallet.
FOTO: TORBJØRN BRASTAD .
 
 
 
Husmannsparet Jørn og Grethe på Slåttebråten under Bollerud på Fiskum. Ofte var slike eldre ektepar de siste beboerne av plasser der neste generasjon ikke ønsket å overta.
 
 
 
Skjølsplassen ved Ormåsen var bebodd fram til 1950-tallet. Den sto fortsatt intakt bare for noen få år siden.
 
 
 
Skjelbredplassen (også kalt Lien-plassen etter den siste familienn som bodde der) var bebodd fram til 1950 tallet. Da Arne Thorkildsen besøkte plassen for 20 år siden, sto husene fortsatt delvis oppreist (over). I dag er det bare bare grunnmurene igjen (nedenfor).
 
 
 
På Skotsmoen ligger det fortsatt mange godt bevarte boplasser langs den gamle landeveien.
FOTO: BENT EK
 
 

Husmenn i 1723 og 1765

Siste halvdel av 1600-tallet og første halvdel av 1700-tallet var en periode med store omveltninger i bondesamfunnet på Eiker. Krongodset og adelsgodsene gikk i oppløsning, mange bønder ble selveiere, men også rike trelasthandlere fra byene kjøpte seg gård og grunn på Eiker. Folketallet økte, og mange nye husmannsplasser ble ryddet.

Forarbeidet til ny matrikkel i 1723 er vel den første kilden som gir en samlet oversikt over husmenn på Eiker. Den viser at husmannsvesenet på dette tidspunktet var en institusjon som var veletablert i alle deler av bygda. Hele 116 av gårdene på Eiker hadde husmenn på dette tidspunktet. De aller fleste bare en eller to husmenn, men gårder som Nedre Hoen, Vestre Lo og Skjelbred hadde hele seks stykker, Stenshorne hadde hele ni husmenn, under Fossesholm er det oppgitt 13 og under Haug prestegård 14 husmenn.

På så å si alle disse plassene ble det dyrket havre, som regel mellom en halv og en hel tønne. Det betyr at dette var husmenn med jord, mens husmenn uten jord ikke er tatt med - rimelig nok, siden dette var en skattematrikkel og det var jorda en betakte skatt for. Dersom en tar med alle husmennene som ikke hadde jord, ville nok antallet vært betydelig større enn de 246 husmannsplassene som er oppgitt i 1723.

Det neste årstallet vi finner en samlet oversikt over husmenn på Eiker, er 1765, da det ble tatt opp et manntall i forbindelse med innkreving av en ekstraskatt. Her var alle personer over 15 år med, og 252 av dem er ført opp som husmenn. Det er altså bare ubetydelig flere enn i 1723. Men skatten i 1765 var en såkalt koppskatt, slik at også husmenn som ikke hadde jord ble tatt med. Disse blir ikke kalt husmenn i manntallet, men føres i samme skatteklasse som husmennene. av dem var det hele 413 stykker. Ut ifra dette kan vi slutte at nærmere 20% av Eikers befolkningen på midten av 1700-tallet var husmenn.

Men mer interessant enn antallet er det kanskje å se nærmere på hva slags husmenn en hadde på Eiker.

 
 

Så mange slags husmenn

Dette er overskriften på kapitlet som omhandler husmenn i bind 3 av Eikers historie, og det er utvilsomt en beskrivelse som passer godt. Dessverre sier ikke manntallet i 1765 stort sett ingen ting om hva folk arbeidet med. Unntakene er åtte hammersmeder ved Hassel jernverk og fjorten stykker på Nøstetangen som "arbeider ved Fabriquen". Men ut ifra bosted er det også mulig å si en hel del om hva husmennene på Eiker livnærte seg av.,

Ikke overraskende finner vi flest husmenn der det var sagbruk og annen industri. Det var i Vestfossen og Skotselv, langs Hoenselva og i Mjøndalen. Det er vel neppe noen tvil om at mange av disse var sagbruksarbeidere. Under gårder som Solberg og Krokstad var det store møllebruk, og her finner vi også en konsentrasjon av husmenn. Det samme gjelder sundstedet ved Haug - både under Prestegården og på østsiden av Drammenselva under gårdene Lerberg og Hobbelstad. Husmennene her kan ha vært knyttet til tømmerfløting og laksefiske, men også det at Haugsund var et viktig knutepunkt for samferdselen hadde nok sin betydning. Blant husmennene her finner vi nok både vertshusholdere, skysskarer og håndverkere.

Likevel er det bare en nokså beskjeden andel av husmennene på 1700-tallet som bodde på slike tettsteder. Under alle de større gårdene i bygda var det vanlig med både fire og fem husmannsplasser eller enda flere. Det gjaldt både gårder sentralt i bygda og de som lå i utkanten. Etableringen av slike husmannsplasser må ha sammenheng med behovet for arbeidskraft på gården, spesielt i onnene. Gårdbrukerne kunne sikkre seg arbeidshjelp ved å leie ut jord og ta betaling i form av pliktarbeid. Uten å ha studert husmaannskontraktene nærmere, må en kunne anta at husmennene på slike gårder var såkalte "arbeidshusmenn", mens de som hadde fast arbeid på sager eller i annen industri var "bygselshusmenn", det vil si at de betalte for leie av plassen med penger istedenfor pliktarbeid. På en del steder kan det nok ha vært en kombinasjon - det gjelder for eksempel på gårder som Fossesholm, Ulleland og Hoen, som både hadde en betydelig jordvei og samtidig en stor sagbruksvirksomhet.

Mange husmenn var nok også tømmerfløtere. Dem finner vi sikkert langs hele Drammenselva, men det var spesielt mange plasser i nærheten av de store tømmerhengslene ved Kverk og Stenberg. En annen næringsvei som la grunnlag for rydding av husmannsplasser, var bergverksdriften. Når det var så vidt mange husmenn under gårder som Berg og Stenshorne, har nok det sammenheng med at det var drift både i Bergsgruvene og Krambudalsgruvene på 1760-tallet.

 
 
 

Husmenn og gruvearbeidere

I 1765 var nok bare en liten del av husmennene på Eiker knyttet til bergverksdrift. De siste tiårene på 1700-tallet var imidlertid en blomstringstid for bergverksnæringen på Eiker, og et ganske betydelig antall husmannsplasser ble ryddet i nærheten av gruveområder, ofte langt til skogs. Ett av de beste eksemplene på dette er Skarragruvene, som var i drift fra 1769 til 1800.

Også tidligere fantes det boplasser innover i Lurdalen og i traktene rundt Skarragruvene, men i løpet av de 30 årene som virksomheten varte, ble det ryddet mange nye. Uten unntak var det bergverksarbeidere som slo seg ned her og stiftet familie. Det må ha vært mange fordeler med dette, sammenliknet med å bo på Kongsberg og være ukependler. Ikke bare kunne en komme seg hjem til familien hver dag, men på plassen kunne en ha noen sauer og kanskje ei ku eller til og med dyrke litt korn. I skogen kunnne en sanke bær, fiske, jakte på småvilt og sanke gratis ved. Det må ha vært viktige supplement til den lønningsposen gruvearbeideren fikk hver uke. På slike plasser var det nok husmannskona som hadde hovedansvaret for å drive plassen, med hjelp fra barna.

En slik konsentrasjon av boplasser finner vi over alt der det var gruvedrift over et tidsrom på flere tiår. Men bosetningen rundt Skarragruvene er den mest tydelige, i og med at dette var et område som lå langt fra bygda. Det oppsto et slags samfunn her inne på skogen, der det tross alt bare var noen minutter å gå til nærmeste nabo. En fant seg som regel ektefelle på en av naboplassene, og når barna skulle døpes var det naboene som sto faddere. Men disse plassene i traktene mellom Lurdalen og Svartskurden var likevel et slags ytterpunkt i husmannsvesenets utvikling. De aller fleste husmannsplassene lå nærmere bygda og nærmere den gården de tilhørte. I motsatt ende av skalaen finner vi de stedene der husmennene bosatte seg så tett at det etter hvert dannet seg små tettsteder - eller "strandsteder" som det gjerne ble kalt.

 
 
 

Strandsitterne

Der husmennene bodde tett i tett, ble de på 1700-tallet gjerne kalt for "strandsittere", og slike steder ble kalt "strandsteder". Egentlig er dette en betegnelse som oppsto langs kysten, der folk bokstavelig talt bygde hus på "stranden" i små fiskevær eller større ladesteder. Men betegnelsen ble adoptert også i innlandet, og den passer egentlig ikke så dårlig, siden alle disse tettstedene lå i nærheten av elver.

Sannsynligvis er dette noen av de aller første husmannsplassene på Eiker. Alt i middelalderen hører vi om møllere i Vestfossen, som antagelig har vært husmenn under Berg eller Foss (det seinere Fossesholm). Slik har det nok også vært ved Hellefossen, der det rike laksefisket kanskje var grunnlaget for de første plassene under gårder som Hoen, Ullern og Hobbelstad. På 1500-tallet kom det sagbruk både på disse stedene, i Skotselv og ved flere av de mindre elvene og bekkene i bygda. På begynnelsen av 1600-tallet kom Kongeveien gjennom Eiker, og ved viktige knutepunkter langs denne veien - som i Hokksund og Vestfossen - begynte det nok å vokse fram kimen til små tettsteder. Ved Skotselv kom Hassel jernverk på midten av 1600-tallet og bidro sammen med vannsagene til at mange husmenn etablerte seg der. Det var ikke bare folk som arbeidet ved seve jernverket, men også mange som bosatte seg i traktene rundt og var sysselsatt med tømmerhogst, kjørsel og kullbrenning.

Det var likevel først på 1700-tallet at disse tettstedene begynte å vokse for alvor, og det er også på denne tiden at betegnelsene "strandsted" og "strandsitter" tas i bruk. Ved de største tettstedene hører vi nå om flere vertshus og skyss-stasjoner, og det etablerte seg håndverkere av forskjellig slag. Også ved Sandstranden ved Krokstadelva var det vertshus, og oppe ved Krokstadbekken lå det både møller og etter hvert en spikerfabrikk som bidro til at det kom tettbebyggelse også her. Ved Mjøndalsbekken var sagbruksvirksomheten i vekst, og på Vikstranden langs Drammenselva finner vi mange plasser der det bodde tømmerfløtere. Likevel var det først på 1800-tallet at dette vokste sammen til det vi kjenner som tettstedet Mjøndalen. Også ved Solbergbekken, der det var et stort møllebruk, finner vi en god del husmenn på 1700-tallet, men først med etableringen av Solberg Spinderi i 1820 kan vi nok snakke om framveksten av et tettsted her.

 
 
 

Mange mennesker og lite jord

Ved inngangen til 1800-tallet var husmannsvesenen i høyeste grad fast etablert. Folketellingen i 1801 nevner 375 husmenn med jord. Det utgjkorde omtrent en fjerdedel av befolkningen, og det betyr at det var flere husmenn enn selveiende gårdbrukere på Eiker. Derimot brukes bare betegnelsene "jordløs husmand" og "strandsitter" om rundt 30 personer. Det skyldes at et stort antall mennesker bare blir oppgitt med en yrkesbetegnelse, som skomakere, smeder, dagarbeidere og sagbruksarbeidere. Mange av disse var utvilsomt husmenn uten jord, men en god del kan også ha vært innerster - det vil si at de var leieboere som ikke eide noe hus. Andre kan ha vært selveiere, men uten å ha jord, slik at de ikke kalles for "gårdbrukere" i tellingen. Det er altså ganske uklart hvor mange husmenn som fantes på i bygda på dette tidspunktet, men i seinere folketellinger utgjorde innerster og selveiere en nokså beskjeden, så det er ikke urimelig å anslå at så mye som halvparten av innbyggerne på Eiker var husmenn og strandsittere i 1801.

Noe av det som karakteriserer første halvdel av 1800-tallet, er rask vekst i folketallet. Befolkningshistorikerne snakker om "den demografiske overgangen", da flere barn vokste opp samtidig som det fortsatt var vanlig med store barnekull. : Poteter ble innført og reddet mange fra hungersnød, det var færre store epidemier, en fiokk vaksiner mot kopper og andre farlige sykdommer, og folkeoplysning førte til bedre hygiene blant folk. Årsakene til utviklingen var mange - resultatet var at folketallet økte. Utvandringen til Amerika var ikke kommet i gang enda, og industrialiseringen i byene var ikke sterk nok til at den skapte allverdens med arbeidsplasser. For veldig mange ble dermed løsningen å rydde seg en husmannsplass.

Når vi ser på folketellingen i 1865, er tallet på husmenn mer enn fordoblet sammenliknet med 1801. Det var en kraftig vekst på de nye tettstedene på Nedre Eiker - Mjøndalen, Krokstadelva og Solbergelva. I Hokksund, Vestfossen og Skotselv er veksten mye langsommere - industrien og den økonomiske aktiviteten for øvrig vokste ikke raskt nok til at den kunne gi levebrød til særlig mange flere enn dem som alt bodde der. Isteden ser vi en økt tendens til at det ble ryddet små plasser i utkantområder.

Denne tendensen ser vi alt omkring år 1800, da Kongsberg Sølvverk nedla all sin virksomhet på Eiker. Likevel flyttet ikke bergmennene fra husmannsplassene sine. Sølvverket var i krise, og de hadde rett og slett ikke noe sted å flytte. Derfor ser vi at flesteparten av disse plassene var bebodd gjennom det meste av 1800-tallet. Husmennene har antagelig drevet en del som skogsarbeidere, men ellers levd av det plassen kunne gi av husdyr og avling. Det må ha vært trange kår.

Også i andre utkantområder, som i skogene langs Eikern, i Finnemarka, øverst i Bingen, i traktene rundt Hoensvannet og oppovfer mot Holtefjell ble det ryddet nye plasser på første halvdel av 1800-tallet. Også her var det mange som måtte klare seg med det en fikk ut av plassen, uten å ha fast lønnsinntekt. Den beste jorda var for lengst tatt i bruk, og disse nyrydderne må ha hatt det vanskelig sammenliknet med husmenn som hadde god jordvei, eller strandsittere som drev et håndverk eller hadde fast inntekst fra sagbruksarbeid eller tømmerfløting.

 
 
 

Ungdommen flytter - de gamle blir igjen

Mange av dem som ryddet husmannsplasser på 1800-tallet gjoprde det nok som en siste utvei til å skaffe seg et levebrød. Dette inntrykket bekreftes av at mange av dem bare var bebodd i en generasjon eller to før de ble fraflyttet igjen. Mens første halvdel av 1800-tallet var preget av befolkningsvekst, var det nemlig nedgang i folketallet på Eiker fra midten av århundret og fram til omkring 1890. Og det er først og fremst husmannsstanden som gikk tilbake i antall.

Det var spesielt ungdommen som flyttet fra Eiker. Enten dro de til byen, eller de reiste til Amerika. Det var muligheter som foreldrene og besteforeldrene aldri hadde hatt, men for mange unge på 1860-, 70- og 80-tallet må det ha vært mer forlokkende enn å slite seg ut på en husmannsplass som kanpt nok kunne brødfø en familie. Det vi ser i folketellingene fra 1865, 1875 og 1891 er derfor at husmannsplassene, spesielt de små plassen ei utkanten, blir bebodd av eldre mennesker og til slutt fraflyttet. Yngre mennesker var ikke interessert i å drive videre på slike plasser.

Samtidig ble det stadig mer vanlig at husmenn ble selveiere, spesielt på de litt større plassene der husmennene hadde lønnsarbeid ved siden av og dermed mulighet til å legge seg opp litt penger som de kunne kjøpe plassen for. Denne utviklingen ser vi til en viss grad alt slutten av 1700-tallet, men den skyter fart når vi kommer til slutten av 1800-tallet. Da hadde industriutviklingen kommet godt i gang også på Eiker, med den nye treforedlingsindustrien som den ledende bransjen. Folk flyttet fra de avsidesliggende plassene og slo seg ned i nærheten av tettstedene. Mange industriarbeidere drev egne småbruk ved siden av, men utover på 1900-tallet ble det også vanlig med villabebyggelse, der en bare hadde frukttrær, kjøkkenhage og kanskje en gris. Det moderne Eiker begynte å ta form, og husmannsvesenets tidsalder gikk mot slutten.

 
 

De siste plassene

HYvor ble det av alle husmannsplassene? Det er egentlig to svar på dette: Enten ble husmennene selveiere, eller så ble plassen fraflyttet og forfalt. Det var særlig de sentrale strøkene at husmannsplassene ble kjølpt av dem som bodde der og gikk over til å bli selveiere. Det varr en prosess som i stor grad pågikk de siste tiårene av 1800-tallet og de første tiårene av 1800-tallet. Prosessen ble fullført etter at en ny lov i 1928 ga husmennene forkjøpsrett til plassen og fastslo at de kunne forlange å få kjøpt den. Likevel finnes det eksempler helt fram til de aller siste årene på strandsittere som betalte grunnleie til grunneieren.

Mye av den eldre bebyggelsen på tettstedene og langs landeveiene er opprinnelig husmannsplasser. Ofte er husene bygd om og bygd på flere ganger, slik at det er umulig å se at den moderne villaen opprinnelig har vært en liten husmannsstue. Men enkelte steder er de gamle stuene bevart. Det er kanskje noen av de mest verdifulle kulturminnene vi har i bygda.

De plassene som lå langt til skogs, ble i stor grad fraflyttet fra slutten av 1800-tallet, da industrien i stadig større grad lokket folk til tettstedene. Likevel finner vi en god del eksempler på plasser som ble bebodd lenge etter krigen. Også på slike plasser ble eierne gjerne selveiere etter hvert, og i dag brukes de gjerne som hytter og fritidseiendommer. Ogs¨noen av disse har heldigvis fått lov til å stå nesten uforandret, som et minnesmerke over de gamle husmennene.

 
 

Arne Thorkildsens registrering

På 1980-tallet gjennomførte drammenseren Arne Thorkildsen, med hytte i Lurdalen, en formidabel registrering av boplasser på Eiker. Over 600 boplasser rakk han å kartfeste, de aller fleste av dem gamle husmannsplasser. Kartene oppbevares av Eiker Arkiv og kommer til å bli lagt ut på internett som en del av Eiker Kulturminneregister.

Thorkildsen registrerte plasser på det meste av Øvre Eiker, med unntak av Bingen/Skotselv, området på Østsiden av Drammenselva og tettstedene. Her driver Eiker Arkiv kartlegging av plasser i samarbeid med lokalkjente, og det samme er tilfelle på Nedre Eiker. Når arbeidet er fullført, kommer vi sannsynligvis opp i godt over tusen boplasser.

Eiker Arkiv og Kulturminnerådet har ambisjoner om å sette opp kulturminneskilt ved så mange som mulig av disse gamle plassene, slik at folk som går på tur kan lese historien om hver enkelt plass og menneskene som bodde der. Bare på den måten kan en få et slags bilde av det mangfoldet av mennesker og steder som til sammen utgjorde husmannsvesenet på Eiker.

 
 
 
"Månedens kulturminne": Rognsdalsbråtan

Under gården Skjelbred på Fiskum lå det mange husmannsplasser - blant dem Rogndalsbråtan. Navnet er kjent fra skriftlige kilder på 1700-tallet, da plassen var bebodd av husmenn som arbeidet ved Skarragruvene, en drøy times gange unna.

Tidlig på 1900-tallet ble de som bodde på plassen selveiere. De siste beboerne var Martha og Bjarne Svendsrud. Martha bodde der fram til midten av 1970-tallet, uten bilvei eller innlagt vannog strøm. Dermed er Rognsdalsbråtan en av de siste "typiske" husmannsplassene som var fast bebodd.

Siden har låven forfalt og er i ferd med å ramle sammen, men den gamle husmannsstua er i bruk som hytte og blir godt vedlikeholdt.

Les mer om Rogndalsbråtan

 
 
Send oss mer stoff om månedens tema!
I ukene som kommer har vi tenkt å legge ut mer stoff om elektrisitet på nettsidene våre. Vi tar selvsagt også imot stoff fra deg som leser dette. Det trenger ikke nødvendigvis å være så gammelt stoff - send oss gjerne et bilde av bilen du hadde på 70-tallet! Vi tar imot avisutklipp, bilder, selvopplevde historier, spørsmål og kommentarer. Ta kontakt på post@eiker.org.
 
Eller legg inn stoffet direkte i sonen "Gamle Eiker"!
En annen mulighet er å gå inn i origo-sonen "Gamle Eiker". Her kan du legge ut bilder og skrive inn tekst og legge dette direkte ut på nettet. Vi i Eiker Arkiv vil også bruke denne sonen, blant annet til å legge ut bilder som vi gjerne vil ha mer informasjon om. Hvis du har gamle eller nye bilder av husmannsplasser kan de legges inn her. Vi anbefaler alle å besøke dette nettstedet, enten det er for å legge inn stoff selv eller for å lese det andre har lagt inn.
 
 

Mer om månedens tema kan du lese i disse bøkene. De kan lånes på bibliotekene i Øvre-og Nedre Eiker.

Det er skrevet en del om husmannsvesenet i bind 3 av Eikers Historie: "Elvekulturen" av Ove Bjarnar. De to bøkene om Finnemarka inneholder også en god del om dette emnet, og husmannsplasser omtrales også i bøkene "Skogene mellom Drammenselva og Eikern" og "Holtefjell". Husmannsvesenet var hovedtema i Eikerminne 2002, og det står også en del om dette i boka "Gruvesamfunnet på Tretjennsåsen" av Bent Ek og Olav Homlebekk. Alt dette har vært brukt som kilder for denne artikkelen, sammen med digitaliserte matrikler og og folketellinger. Disse kan lastes ned fra Sameia Dokumentsamling.

Stoff om emnet finnes også på internettet:
Eiker Arkiv: Huldreheim
  Tur til gamle husmannsplasser ved Hoensvannet
  Husmannsplassene på Holtet
  Den fattige og gamle Daniel Hansen
 

Norsk Lokalhistorisk Institutt: Husmenn - definisjoner

Lokalhistoriewiki: Husmannslovgivning

Wikipedia: Husmann

Store Norske Leksikon: Husmann

Finnemarka2 Skjerpet
EM2002
Skogene Holtefjell  
Stoff om husmannsvesenet på Eiker finnes i mange av de bøkene som er skrevet om Eiker de siste årene. Klikk på bøkene for mer informasjon.
 
Tilbake til oversikt over "Månedens kulturminnetema"

Tilbake til startside for Kulturminneåret 2009 på Eiker


Tilbake til startside for Eiker Arkivs startside