De første kirkene

Kristendommen begynte nok så smått å vinne innpass på Eiker på 1000-tallet, etter at kirken hadde gjort Olav Haraldsson til helgen og etterfølgerne hans på tronen brukte den nye troen for å bygge opp en stat der lov og rett hersket og der undersåttene var lydige mot kongen.

Den første kirken på Haug ble antagelig bygd omkring midten av 1100-tallet. Det var en ganske liten trekirke, som arkeologene fant rester etter da det ble gravd under kirkegulvet på 1960-tallet. Hundre år seinere ble denne kirken erstattet av en steinkirke, som var første trinn i byggingen av dagens kirke. Tårnfoten på dagens Haug kirke inneholder fortsatt stein som stammer fra den kirken som ble bygd på første del av 1200-tallet.

I løpet av middelalderen ble det også bygd to andre kirker på Eiker - Berg og Fiskum. De lå like ved to av de største og rikeste gårdene i bygda, og sannsynligvis er de såkalte "høgendeskirker". Det vil si at det var eieren av gården som bygde kirken på sin grunn. Kirken var et stykke på vei hans eiendom, og presten var i hans tjeneste. En slik kirke bidro til å øke gårdens og eierens status.

Men etter hvert fikk både Fiskum og Berg en selvstendig stilling. I middelalderen var det nemlig svært vanlig å gi gaver til kirkene, blant annet for at presten skulle lese messe over sjelene til de døde, slik at de slapp lettere gjennom skjærsilden. På denne måten ble kirkene eiere av store jordegods, og kirken ble en maktfaktor i samfunnet, både økonomisk og politisk. Mange bønder på Eiker var leilendinger under en av kirkene i bygda, mens andre drev gårder som tilhørte kirker i andre bygder. Også gårder som ikke tilhørte kirken måtte bidra økonomisk gjennom den avgiften som kaltes "tiende". Inntektene fra jordegods og tiende ble brukt både til prestens husholdning, til vedlikehold av kirken og til utdeling blant de fattige - men biskopen skulle også ha sin del av inntektene.

Gjennom seinmiddelalderen led de tre kirkene på Eiker forskjellige skjebner. Mens Haug beholdt posisjonen som bygdas hovedkirke, begynte nabokirken på Berg å forfalle. På slutten av 1500-tallet omtales den som "plat ødelagt, nedbrot i grunden", og på 1700-tallet var det knapt nok spor igjen av dem. Derimot besto den lille middelalderkirken på Fiskum, som etter hvert ble sognekirke for denne delen av bygda.

Sogneprester og prestegårder

Etter innføringen av reformasjonen i 1537 overtok Kongen eiendomsretten til det godset som hadde tilhørt kirken, og det var han som innsatte prestene. Sogneprestene fikk en viktig oppgave når det gjaldt å få menigheten til å skifte ut den gamle katolske troen med den nye lutherske, og gjennom flere hundre år var sognepresten Kongens viktigste representant på Eiker.

Dermed ble også prestegårdene på mange måter et administrativt sentrum i bygda. Herfra styrte presten skole og fattigvesen, og han hadde innflytelse på det meste av det som skjedde i bygda.

Presten eide imidlertid verken prestegården eller kirken. Fram til 1701 var Kongen eier, men da bestemte Frederik IV seg for å selge det norske kirkegodset. De to kirkene på Eiker ble kjøpt av kommerseråd Lars Moss, og siden var de i privat eie i mer enn 150 år. Omkring 1790 ble de kjøpt av "Egers allmue", et interessentskap som besto av en rekke av bygdas storbønder. De hadde inntekter av de gårdene som fortsatt hørte med til kirkegodset, men de hadde også plikt til å bruke dette til vedlikehold av kirken og til å underholde presten og hans familie. Først i 1856 ble kirkene og prestegårdene kommunens eiendom.

Kirkekunst fra Eiker

Se Wisløff - nevne altertavla fra Vestfossen .+ evt Bakke + altertavla i Fiskum nye

Fra Brødremenighet til Pinsemenighet

Det var presteskapet som hadde monopol på å tolke Guds ord - slik var det både i katolsk tid og etter reformasjonen. Dessverre vet vi lite om hva folk flest faktisk trodde på - men sannsynligvis var det mange forestillinger fra hedensk tid som holdt seg langt inn i middelalderen, og mange katolske oppfatninger som besto i mange år etter at lutheranismen var blitt statsreligion.

Først mot slutten av 1700-tallet imidlertid sikker kunnskap om folk i vårt distrikt som våget å tolke Bibelen annerledes enn dem som Kongen hadde innsatt i et presteembete.

I 1740 ble den såkalte "Brødremenigheten" etablert i Drammen - tilhengerne ble også kalt herrnhutere, etter byen i Sachsen der bevegelsen hadde sitt utspring. Dette var en menighet som også bygde på Luthers lære, og som i grunnsyn ikke skilte seg vesentlig fra Statskirken, men den understreket den enkeltes rett til å lese og forstå Bibelen ut ifra sine egne forutsetninger. Det er kanskje ikke tilfelle at denne bevegelsen spredte seg i Norge i årene rett etter at det var innført konfirmasjon der alle fikk opplæring i Bibelhistorie.

Sogneprest Strøm nevner denne bevegelsen og omtaler den på en positiv måte i Egers Beskrivelse" fra 1784:

Nogle faa i visse Henseender Hernhuttisksindede gives
her ogsaa, hvilket jeg dog ikke i noget eget antaget
Sprog eller selvgiorte Gebærder har fundet adskilt fra
andre; det eneste som synes at adskille dem fra Mæng-
den er, at de i Religionen ville selv tænke, skiønt i theo-
retiske Ting ikke altid saa rigtig, og da de sætte sig et
høiere Maal for, kan deres Feil desto lettere stikke i
Øinene. I Drammen, hvor der er en Samling af
de saa kaldte Mæhriske Brødre, udmærke de sig ved
et ordentligt og stille Levnet, iagttage flittig den udvor-
tes Gudstieneste, og vise sig overalt som gode Bor-
gere, og lydige Undersaatter, hvorfor Stedets Præster
ansee dem, som deres beste Tilhørere.

Brødremenigheten var nok først og fremst utbredt blant de høyere sosiale lag. Familien Cappelen på Fossesholm og sagfogd Testmann og hans hus skal ha vært blant tilhengerne. 15-20 år seinere feide en ny religiøs vekkelse gjennom bygda, og den nådde i større grad ut blant de brede lag. Lekpredikanten Hans Nielsen Hauge hadde tilhengere både blant håndverkere, storbønder og småkårsfolk. Hans lære brøt heller ikke radikalt med Statskirken, men han la stor vekt på at troen skulle gjennomsyre alle gjerninger, også det daglige arbeidet. Å sette i gang små og store industrivirksomheter ble derfor en viktig del av haugianernes virksomhet.

Hauges forkynnelse satte nok sitt preg på troslivet på Eiker i lang tid. Utover på 1800-tallet ble det holdt oppbyggelsesmøter og bygd bedehus, og det bodde også noen ganske få dissentere i på Eiker - folk som tilhørte andre trossamfunn enn statskirken. I folketellingene fra siste halvdel av 1800-tallet har registrert både mormonere, metodister, baptister, adventister og medlemmer av lutherske frimenigheter. Stadig flere valgte også å tre ut av statskirken og ikke tilhøre noe bestemt trossamfunn. For hundre år siden var det likevel ikke mer enn 2-300 mennesker som ikke var medlem av statskirken, av en befolkning på over 12.000.

Utover 1900-tallet vokste stadig nye frimenigheter fram, dels knyttet til de trosretningene som var kjent på 1800-tallet, men sppesielt knyttet til Pinsemenighetene. Vi fikk Saron i Hokksund, betel i Vestfossen, Filadelfia i Mjøndalen....xxxx SJEKKE NÅR? FRAMVEKSTEN AV PINSEBEVEGELSEN.... DEN KRISTNE MENIGHET HUMAN-ETISK/BORGERLIG KONFIRMASJON - IKKE-KRISTEN RELIGIONER - MANGFOLD SOM STÅR I STERK KONTRAST TIL sityuasjonen for hundre år siden, for ikke snakke om på sogneprest Strøms tid.

Prekener og kirkemusikk

Et viktig, men kanskje ikke så veldig kjent kulturminne fra Eiker er den prekensamlingen som ble utgitt i 1792 med den kortfattede tittelen "Prædikener over alle Søn- og Festdages Evangelier til Andagtsøvelse for Almuen, tilligemed en Tilskrift til Eger Menighed i Norge, samt en tilføiet Anviisning for Almuen til at kiende Gud af hans Gierninger i Naturen." Den inneholder rett og slett prekener som sogneprest Strøm holdt i Haug og Fiskum gjennom et helt år, og forteller altså hvilke religiøse og moralske betraktninger kirkegjengerne på Eiker møtte på slutten av 1700-tallet.

En annen type kulturminne er de sangene, salmene og musikken som er framført i kirkene. Innenfor dette området har eikværingen Per Steenberg en helt spesiell posisjon. Han ble født... XXXX SJEKK EIKERMINNER... ELLER 2003-UTSTILLINGEN

Misjonsbevegelse og ungdomssak

"Misjonen har et farlig tak i stedets mange koner", heter det i Vestfossenvisa, som skal være skrevet på 1890-tallet. Omtrent samtidig begynner en å finne stoff i lokalavisene om "Eker og omegns fellesforening for hedningemisjonen". Drivkraften her var utvilsomt den driftige sognepresten, Chr. Knudsen, som seinere ble kirkeminister. Dette var en sammenslutning av lokale misjonsforeninger, som nok har røtter enda lenger tilbake i tiden. blant annet nevnes det misjonsforeninger i Mjøndalen og på Hore, og alt på 1860-tallet eksisterte det en felles misjonsforening for Eiker og Kongsberg.

Mot slutten av 1890-tallet var også Indremisjonen aktiv på Eiker, og det ble etablert indremisjonsforeninger i Hokksund og Skotselv. Samtidig bare økte aktiviteten i hedningemisjonen, der Mjøndalen ser uut til å ha vært et kraftsentrum. Her var det en egen Kinamisjonsforening, og vi hører også om "Mjøndalens Børnemisjon". Samtidig hadde Skotselv en egen sjømannsmisjon, mens buddhistmisjonen sto sterkt på Fiskum i mellomkrigstida.

NETTET: LES OM MISJON GENERELT OG UNMGDOMSBEVEGELSEN GENERELT

Parallelt med framveksten av alle disse misjonsforeningene, etablerte også en annen folkebevegelse med relgiiøse grunnholdninger seg på Eiker, nemlig "Ungdomsbevegelsen". Omkring 1890 ble det etablert ungdomsforeninger i Fiskum, DSkotselv og Krokstadelva, og på begynnelsen av 1900-tallet fantes det slike foreninger så å si i hver eneste grend og skolekrets.

Avholdssak, oppbyggelig lesnning og andre sunne interesser, som sang og musikk. vel å merke med kristent innhold, var viktige elementer i ungdomsbevegelsen. "Der maa prækes mere Motal for vort Folk. Vi maa vise Lydighed og respektere de Institutioner og Autoriteter vi har." Det var budskapet da ungdomssaken hadde stevne i Hokksund i 1903. Det var en bevegelsee som hadde bred politisk oppslutning. En av de loakle lederne var kirkesanger Gunstein Andersson, som ble Arbeiderpartiets første ordfører på Øvre Eiker.

Kapell og kirker i en ny tid

De tre gamle kirkene på Eiker - Haug, Fiskum og Berg - ble allle bygd i høymiddelalderen, på 11-og 1200-tallet. Deretter tok det mer enn 500 år før det ble bygd nye kirker på Eiker. Det skyldtes først og fremst at epidemier og hungersnød holdt folketallet nede - på begynnelsen av 1700-tallet bodde det antagelig ikke særlig mange flere mennesker på Eiker enn det hadde gjort i høymiddelalderen.

En kraftig befolkningsvekst gjorde imidlertid at det utover på 1800-tallet ble et stort behov for både nye kirker og større kirker. I 1803 ble det bygd kirke på Bakke, like utenfor Skotselv. Dermed ble det betydelig kortere kirkevei for alle dem som bodde i den nordligste delen av Eiker.

Noen år seinere, i 1818, brant Haug kirke, etter et lynnedslag. Det ble gjenreist en større kirke, som var mer tilpasset behovene og folketallet i Haug sogn, som fortsatt omfattet de mest folkerike delene av Eiker - områdene rundt Hokksund, Vestfossen og Nedre Eiker. Rundt midten av 1800-tallet var dette landets mest folkerike kirkesogn.

Først i 1860 fikk den sørligste og tettest befolkede delen av Eiker endelig sin egen kirke og sogneprest. Nedre Eiker kirke ble plassert nøyaktig på grensen mellom Krokstadelva og Solbergelva - to industristeder i rask vekst. På denne tiden var imidlertid også den gamle middelalderkirken i Fiskum blitt altfor liten, og i 1866 ble Fiskum nye kirke innviet. Det hører med til historien at mens gamlekirken har vært forskånet for brann gjennom hundrevis av år, har den nye kirken alt brent to ganger - i 1902 og 1940.

Flere tiår med fraflytting og nedgang i folketallet gjorde at spørsmålet om nye gudshus først ble aktuelt igjen på begynnelsen av 1900-tallet. I 1902 ble bedehuset i Vestfossen innviet som kapell. Vestfossingene var imidlertid ikke fornøyd med bare et kapell, og i 1909 skjenket Amund P. Fossesholm grunn til ny skole-og kirketomt. Skolen sto ferdig fire år seinere, men kirken lot vente på seg. Først i 2009 - hundre år seinere - kom byggingen i gang.

I mellomtiden hadde Øvre Eiker fått sitt andre kapell. Bingen kapell ble innviet i 1924 og har siden vært et landemerke og samlingspunkt i bygdas nordvestre utkant. Øvre Eiker hadde dermed tre kirker og to kapeller, mens Nedre Eiker, med omtrent like mange innbyggere, bare hadde en eneste kirke. I flere år ble det kjempet for å få bygget en kirke i Mjøndalen, og i ???? sto den ferdig. Dermed har Eiker flere kirkeseter per innbygger i dag enn tilfellet var i 1800. Men kirkesetene er nok ikke like hyppig i bruk i dag som for to hundre år siden.