PÅ EIKER
 
MÅNEDENS KULTURMINNETEMA:
Bergverk
Med sin over 220 år lange historie er nok uten tvil Hassel Jernverk den mest betydningsfulle bergverksvirksomheten som har eksistert på Eiker - og den industribedriften som har eksistert lengst. Men i kortere perioder har også mange andre bergverksforetak vært en viktig del av næringslivet på Eiker.
 
Det aller første sølvet som ble funnet på Kongsberg, ble smeltet på Eiker - på Kongens smeltehytte i Vestfossen. Det forteller litt om at bygda spilte en ganske sentral rolle i den aller første fasen av norsk bergverkshistorie. Det har nok også satt sitt preg på den videre bergverkshistorien. Mange mente at "kalven lå på Kongsberg, men kua på Eiker" og håpet på å gjøre de helt store funnene av sølv og annet edelt metall. Men med unntak av Hassel Jernverk, som holdt det gående i 220 år, var det bergverksforetakene på Eiker nokså kortvarige. På dette området ble bygda liggende i skyggen av Kongsberg. Likevel kan Eiker vise til en lang og innholdsrik bergverkshistorie.
 
"Eldgammel grubedrift"

Er dette Eikers første gruve? Alt på professor Strøms tid kunne en ved Blygruvebekken se "Gruber, Dæmninger og deslige, som tydelig
vidner om et i forrige Tider der værende Grube-Arbeide". Men når gruvedriften startet, er det ingen som kan si noe sikkert om, men kanskje kommer vi nærmere svaret neste sommer. Da har nemlig
Nedre Eiker Geologiske Forening planer om å lense denne stollen for vann.
FOTO: BENT EK

For noen år siden samlet frivillige entusiaster i Vestfossen Gruveselskap inn penger for å undersøke berggrunnen under sentrum av Vestfossen. Geoskanningen førte imidlertid ikke til at det ble funnet verken gruvesjakter eller stoller.
FOTO: BJØRN KRISTOFFERSEN

"Om den ældste bergværksdrift paa Eker har vi ingen beretninger, og dog maa den ha været meget omfattende, og har ganske vist været drevet i en lang periode. Den sorte død har rimeligvis været foranledningen til, at den ophørte", skrev bygdebokforfatter Nils Johnsen i 1914. Det er nok helt usannsynlig at det har vært omfattende bergverksdrift på Eiker før Svartedauden, i en periode da en overhode ikke kjenner til slik virksomhet i Europa. Derimot er det kanskje ikke helt utenkelig at det kan ha vært slik aktivitet på Eiker alt helt i slutten av middelalderen, da vi vet at det foregikk leting etter metaller både i Sandsvær og rundt Oslo. Men på Eiker har verken arkeologer eller historikere greid å finne håndfaste spor etter dette. Det mest konkrete vi har, er navnet "Egersberg", som var ett av de bergverkene som kong Cheristian II ville pantsette til en nederlandsk adelsmann i 1528. Dette dokumentet sier imidllertid ingenting verken om hvor dette bergverket lå eller hva slags metaller som ble utvunnet der - eller om det i det hele tatt var kommet i drift.

Vi er altså på svært tynn is når det gjelder Eikers eldste bergverkshistorie. Når Hans Strøm i 1784 skriver at det var spor etter "gammel" gruvedrift både på Holtefjell, ved Blygruvebekken og i Vestfossen, kan jo det godt ha vært rester fra virksomheten tidlig på 1600-tallet. Dersom det faktisk var bergverksdrift på Eiker enda tidligere enn dette, har det nok dreid seg om dagbrudd i nokså beskjeden skala, der en var på leiting etter metaller. I så fall er det sannsynlig at alle spor er fjernet, fordi en i seinere tider fortsatte å leite på de sammme stedene.

Mange interessante sagn og rykter knytter seg imidlertid til dette. Alt på 1700-tallet skrev Carl Deichmann om de mektige Bingssherrene, som skal ha hatt så rike sølvgruver på Holtefjell at hestene deres ble skodd med hestesko av sølv. Til gruvene i Vestfossen knytter det seg også historier og anekdoter. Mange skal ha sett åpningene til sjaakter og stoller, og saker og ting skal ha forsvunnet ned i dype hulrom i fjellet.

Dette var bakgrunnen for at "Vestfossen Gruveselskap" - en lokal venneforening - for noen år siden bestemte seg for å undersøke grunnen i Vestfossen ved hjelp av geoskanning. Dessverre greide en ikke å finne noen ting. En eller annen gang har det nok vært gruvedrift i Vestfossen, men ikke så tidlig og i så stort omfang som det Nils Johnsen vil ha det til.

 
Kongens smeltehytte i Vestfossen

Sikre historiske beviser for bergverksdrift på Eiker finnes det ikke før på begynnelsen av 1600-tallet. Den unge og initiativrike kong Christian IV hadde stor tro på mulighetene for å finne metaller i Norge, og i begynnelsen var Eiker ett av de områdene han hadde størst forhåpninger til. Det var nok hovedgrunnen til at han i 1602 skilte ut Eiker, som tidligere hadde vært en del av Akershus, som eget len. Det skjedde etter at ni tyske bergverkseksperter hadde gjort lovende funn og anbefalte Kongen å anlegge ei smeltehytte i Vestfossen. Den danske adelsmannen Lorentz von Hadelen fikk embetet som lensherre og oppsynsmann med bergverket.

I et par år var Eiker sentrum for en storsatsning på gruvedrift. Resultatene vet vi dessverre ingenting om, men i og med at kongen trakk seg ut etter bare tre år, må vi regne med at foretaket ikke var spesielt vellykket. I 1605 ble smeltehytta forpaktet bort til tyskeren Israel Doest fra Freiburg.

Vi vet lite om hva som skjedde i årene som fulgte, men omkring 1620 var det i hvert fall drift i smeltehytta i regi av en ny tysk bergverksekspert, Tobias Kupfer. Da det ble funnet sølv i Sandsvær femår seinere, ble det fraktet til Vestfossen og smeltet der. Det skule bli starten på den historien om Kongsberg Sølvverk. For det ble snart klart at de store malmforekomstene ikke lå på Eiker, men et par mil lenger vest, i området rundt Nummedalslågen. Her anla Christian IV ei ny smeltehytte og byen Kongsberg. Den gamle smeltehytta i Vestfossen ble omgjort til en stangjernshammer, som seinere ble en del av virksomheten ved Hassel jernverk.

I dette området sto kong Christian IVs smeltehytte, der den aller første malmen fra Kongsberg ble smeltet.
FOTO: BENT EK
   
Christian IV oppholdt seg flere uker på Sem kongsgård i 1602, i forbindelse med opprettelsen av Det egerske bergverk. Han var også til stede da det første sølvet fra Kongsberg ble smeltet i Vestfossen i 1624.
 
Huitfeldt, Kupfer og Sinclair

I skyggen av Sølvverket fortsatte leitingen etter metaller på Eiker, men dessverre er det få historiske kilder som kan kaste lys over dette. I bokverket "Danmarckis og Norgis Fructbar herlighed", som kom ut i fire bind på 1650-tallet, skriver Arent Berntsen at det skal ha vært gruvedrift "paa Eger ved Hertvig Huitfeldts gamle Sætter". Huitfeldt var lensherre på Eiker 1618-24, samtidig som han var berghauptmann og ledet oppbyggingen av Kongsberg Sølvverk. Han hadde også privat gods på Eiker, blant annet herregården Skjelbred, og Huitfeldts "gamle Sætter" er antagelig setra i Skjelbreddalen, der det også var gruvedrift på slutten av 1700-tallet.

Den store fagmannen innen berverksdrift på denne tida var imidlertid Tobias Kupfer. Han kom til Norge i 1618 og spilte en helt sentral rolle i pionerfasen i norsk bergverkshistorie, både når det gjaldt jernverkene og sølvverket på Kongsberg. I 1621 kjøpte han gården Store Kolberg og ble dermed så å si nærmeste nabo til Hartvig Huitfeldt på Skjelbred. Han ble boende på Eiker helt til han døde i 1655, og vi vet at han fant malmforekomster på Kolberg, Skarra og Skjelbred - både bly, kobber og litt sølv.

Godt og vel 30 år etter at Kupfer var død, skal en ny entrepenør ha prøvd seg i disse traktene, nemlig Gregers Sinclair, som i 1688 ble eier av gården Hals. Det er mulig at også Bergsgruvene og den gamle smeltehytta på Hyttevollen kan knyttes til ham. Virksomheten under Sinclair tok imidlertid slutt etter noen få år.

Også gjennom store deler av 1700-tallet fortsatte en å lete etter metaller i det samme området som Tobias Kupfer hadde undersøkt. Denne driften finnes det en del opplysninger om, takket være at bergassessor Essendrop på Kongsberg skrev ned en beretning som seinere ble gjengitt i Hans Strøms "Egers Beskrivelse". Ifølge denne beretningen skal oberst Johan Fridrich Cicignon ha vært aktiv i dette området på 1720-tallet. Kort etter ble han hovedmannen i det interessentskapet som etter hvert gikk under navnet "Det grevelige jarlsbergske bergverk". Det hadde sin hovedvirksomhet på Konnerud, men hadde også enkelte gruver på Eiker.

Stor mengder slagg er beviset for at det en gang har vært ei smeltehytte på Hyttevollen i gården Kolbergs skog. Men ellers vet vi lite om dette. Smeltehytta kan ha vært anlagt av den tyske bergmannen Tobias Kupfer, eller muligens av hans etterfølger, Gregers Sinclair.
FOTO: BENT EK
 
Det finnes ingen portretter som viser hvordan mester Tobias Kupfer så ut. Denne ilustrasjonen viser imidlertid hvordan tyske bergmenn gikk kledd på denne tida.
 
Hassel jernverk

Mens de første bergverksforetakene på Eiker bare var i virksomhet noen få år, ble det i 1649 dannet et selskap som skulle eksistere i mer enn 200 år. Hassel jernverk var et partisipantskap, der mange mektige og fornemme menn var involvert - blant dem rentemester Peder Vibe i København, Christianias borgermester Hans Eggertssøn og den kjente jernverksdirektøren Herman Krefting.

Verket fikk navn etter gruveområdet, som lå i Hasselåsen på Modum. Selve jernverket, med den store masovnen, ble imidlertid anlagt på Eiker, nærmere bestemt i Bingselva, noen hundre meter ovenfor de store sagbrukene i Skotselv. Også her ble det innhentet ekspertise fra utlandet, blant annet valloneren Francois Coudrioux.

Hassel jernverk hadde jerngruver både i Modum og flere steder på Eiker, blant annet ved Dramdal, i Krambudalen øst for Vestfossen og Åserudgruvene på Nedre Eiker. Dessuten kjøpte selskapet den gamle smeltehytta, som nå var ombygd til en stangjernshammer. Hovedvirksomheten var imidlertid knyttet til Bingselva, men stangjernshammer, spikerhammere og ikke minst den store masovnen, som det fortsatt finnes rester igjen av.

Hassel produserte en lang rekke varer, fra gryter og steikepanner til kuler og kanoner. Men først og fremst er det nok jernkakkelovnene som Hassel er kjent for. De må regnes blant de fremste kunstverkene som ble produsert i Norge på 16-og 1700-tallet.

Eiere og konjunkturer skiftet opp gjennom årene. Deter en mangfoldig og spennende historie, om kampen for å sikre tilgangen på trekull, for å få tak i malm av god kvalitet og ikke minst det møysommelige arbeidet med å regulere Bingsvassdraget, slik at vannhjulet som drev masovnen kunne holdes i gang. Tiden fra 1721 til 1809 var nok på mange måter en storhetstid, først under Bartholomeus Deichmann og familien Weichardt, deretter under familien Neuman. Men verket fikk en knekk under krigen først på 1800-tallet og kom aldri skikkelig på mote igjen. Virksomheten ble gradvis trappet ned, og på 1870-tallet var det slutt for godt.

Detalje fra kart fra 1782 som viser masovnen og administrasjonsbygningen ved Hassel jernverk.
 
Ovner fra Hassel jernverk finnes på en rekke slott, herregårder og museer både i Norge og Danmark. Denne ovnsplaten finnes på Granavollen gjestgiveri på Hadeland.
FOTO: LIDIA MYHRE

Christianus VI og Sophie Magdalenas grube

Dette kartet fra 1739 viser "Christianus VI og Dronning Sophia Magdalena Grube udi Egers Fogderie beliggende". Ifølge Nils Johnsen lå disse gruvene i Skjelbreddalen, men kartet viser tydelig at dette er gruvene i Skarraenga, på nordsiden av Dørja og flere kilometer lenger øst enn Skjelbreddalen.

På 1730-tallet, omtrent hundre år etter at tippoldefaren ga opp å finne edelt metall på Eiker, lot kong Christian VI et nytt gruveområde på Eiker oppkalle etter seg selv og dronningen hans, Sophie Magdalena. Gruven ble drevet ned til "ubekiendt Dybhed", og Ifølge Essendrop ble det bygget opp Sakkerhus, pukkverk og en vanndreven kjerrat. I tillegg ble det tatt opp skjerp i Kolberghagen og ved Junger.

Sølvverket må ha hatt visse forhåpninger, for de startet arbeidet med en hundre meter lang stoll fra Dørja som skulle tømme hovedgruven for vann. Men før den sto ferdig, ble hele gruveprosjektet oppgitt. Først ble det imidlertid tatt opp et kart som tydelig viser hvor Christian VI's gruve lå: På nordsiden av Dørja, rett ved gården Skarraenga.

Men selv om Sølvverket trakk seg ut av dette området, fantes det fortsatt private interessenter som mente at det kunne være penger å hente på gruvedrift i Skarra og Kolbergs skoger.

 
Det egerske sølv-og kaaberholdige Blyværk

Bygdebokforfatter Nils Johnsen skriver at dette nye interessentskapet, som startet opp i 1750, drev gruver i Skjelbreddalen. Det skyldes nok at han misforstår Essendrops beskrivelse når det gjelder plasseringen både av Christianus VI og Sophie Magdalenas gruver og aktiviteten til det selskapet som fulgte etter. Det er liten tvil om at også dette verkets viktigste gruver lå ved Skarraenga, samtidig som det også tok opp mindre skjerp i Kolberghagen.

Essendrop skriver at det var "Bierg Betientere og Leverandeurer paa Kongsberg" som sto bak dette foretak, men han nevner ingen navn. Det ble satset friskt - pukkverk og vannhjul ble bygd opp igjen, og i tillegg ble det anlagt smeltehytte med to smelteovner og en rostovn. Men malmen lot seg ikke smelte, og det hele endte med økonomisk fiasko - i løpet av ti år tapte innskyterne 10.000 riksdaler.

  Det er fortsatt tydelige spor etter gruvedrift i området rundt Skarraenga, rett øst for Dørja, der "Det egerske sølv-og kaaberholdige blyeværk" var i aktivitet på 1700-tallet.
FOTO: BENT EK
 
 
Fra Kjennerudvannet til Tretjennsåsen

Sølvverkets drift av Christianus VI og Sophia Magdalenas gruver var verken det første eller det eneste forsøket på å sette i gang virksomhet på Eiker. Alt i 1727 hadde Sølvverket satt i gang drift i nordenden av Kjennerudvannet, og her var det aktivitet helt fram til 1782, om enn ikke sammenhengende. I løpet av disse 55 årene skal det nemlig bare ha vært drift i til sammen 34 år.

Disse nye områdene, ved Kjennrudvannet og Dørja, var ledd i en ny strategi ved Sølvverket. Etter hvert som de beste og mest lønnsomme gruvene på Kongsberg begynte å bli dype og dermed kostbare i drift, var en på jakt etter drivverdige forekomster stadig lenger unna selve byen. Det var en strategi som ble fulgt gjennom så å si hele 1700-tallet, men uten særlig hell.

På 1760-tallet hører vi om "Eker Kiesgrube", som etter alt å dømme er identisk med Bergsgruvene, det vil si kobbergruvene vest for Ormåsen - det seinere Ekers Kobberverk. Tjue år seinere forsøkte en seg også på den nordlige delen av Eiker, der Holtefjellgruvene var i drift noen få år.

Den største satsningen på Eiker i regi av Kongsberg Sølvverk, var likevel skjerpene på Tretjennsåsen, mellom Junger og Dørsjø. Seinere ble dette kjent som "Schara Ertzdyb Grube" eller rett og slett Skarragruvene.

Det var i 1768 at fem bergmenn som bodde i disse traktene tipset overbergamtet om at det kunne være edelt metall å finne. Skjerperen Ener Caspersen Kiemp undersøkte området og bekreftet dette, og høsten 1769 begynte en å bygge opp et stort anlegg, med sjeidehus og smie, hestegjøpler og arbeiderboliger. Seinere ble det også bygd et pukkverk for å knuse malmen, og det ble drevet inn to stoller - den lengste på over 500 meter - for å tømme gruvene for vann. På det meste arbeidet det rundt 100 mann på Skarragruvene, og jevnt over sysselsatte dette bergverket rundt 60 mann gjennom den 30-årsperioden som det var i drift.

Snart viste det seg at heller ikke i disse fjellene var det så mye sølv som det en hadde håpet. Men i 1781 ble det funnet gull i enkelte av skjerpene, og dermed steg optimismen til nye høyder. Det viste seg imidlertid at Skarragruvene heller ikke var noen gullgruve, og utover på 1790-tallet var det kun i skjerp no.14 - Schara Ertzdyb - at det var noen aktivitet.

I 1798 sa imidlertid Oberbergamtet stopp. Da konkluderte en med at Skarragruvene hadde kostet Sølvverket mer enn det dobbelte av hva det hadde gitt som inntekt, og det var ingen grunn til å tro at dette ville bedre seg. To år seinere stanset også pukkverket, etter at Oberbergamtet hadde gitt opp å finne edelt metall på Holtefjell.

Kongsberg Sølvverks optimistiske ekspansjon på 1700-tallet endte med total nedleggelse i 1805. Riktignok kom det i gang igjen ti år seinere, men heretter var det bare kjerneområdet vest for Kongsberg som en satset på. Det var slutt slutt med vidløftige gruveprosjekter på Eiker. Det skjedde omtrent samtidig med at Hassel jernverk begynte å innskrenke sin virksomhet. Storhetstiden for bergverksdriften på Eiker var over - uten at den egenntlig noen gang hadde kommet i gang for fullt. Men drømmen om sølv og andre verdifulle metaller levde videre i beste velgående, gjennom både 1800-og 1900-tallet.

Stollen inn i åsen i den nordre enden av Kjennerudvannet ble drevet inn med fyrsetting av Kongsberg Sølvverk på 1700-tallet.
FOTO: BENT EK

 
Soluret ved Skarragruvene er et kjent landemerke.
FOTO: BJØRN KRISTOFFERSEN
 
Med lommelykt og gummistøvler kan en studere Holtefjell fra innsiden. Disse gruvene ligger i Flesberg kommune, men malmen herfra ble fraktet til pukkverket ved Skarragruvene.
FOTO: BENT EK
 
Kobberverket

Kobbergruvene under gården Berg har etter all sannsynlighet røtter lang tilbake i tida. Vi vet at Tobias Kupfer skjerpet i disse traktene fra omkring 1620 og framover, og at Gregers Sinclair bygde opp et kobberverk på Bergs nabogård Hals. I Sølvverkets arkiver ser vi at "Eker Kiesgrube" ble drevet på 1760-tallet. Antagelig var dette også identisk med Bersgrguvene.

Likevel er det først utover på 1800-tallet at vi begynner å få sikre opplysninger om dette gruveområdet. "Interessentskabet Ekers Kobberværk" ble startet i 1848 og utvant kobber ved Bergsgruvene, mens det bygde opp ei smeltehytte i Hoenselva - i fossen som seinere fikk navnet "Hyttefossen" etter smeltehytta. På 1850-tallet kjøpte selskapet også en del av gården Røren, og her holdt selskapets administrasjon til. Eiendommen fikk på folkemunne navnet "Stiger-Røren". Stiger var betegnelsen på driftsbestyreren ved et bergverk.

Bak dette foretaket sto hyttemester Weltz, i samarbeid med Drammenskjøpmennene Jacob Borch, A.M. Tandberg og Bernhard Allum. Regnskapene fra perioden 1853-60 er bevart og viser at det var betydelig aktivitet både ved gruvene og smeltehytta rett etter midten av 1800-tallet. Selskapet eksisterte helt fram til 1878, men det er uklart om det var full drift der hele tiden.

I 1874 dukket et annet selskap opp i området - Haugsunds Kobberværk. Det satset frisk, blant annet med å installere en dampmaskin på 12 hk som lenset gruvene for vann og drev maskinene. Toppåret skal ha vært 1877. Da arbeidet det 77 mann ved gruvene og 33 ved smeltehytta. Verket må ha vært en av kommunens aller største arbeidsgivere på denne tida. Driften stanset imidlertid alt i 1879, og i januar 1880 ble det avholdt "executionsforretning" ved kobberverket - i praksis var det hovedkreditoren, Christiania Bank-og Kreditkasse, som var blitt eier av Bergsgruvene.

Det dukket imidlertidd snart opp nye menn som så penger i Kobberverket. På midten av 1880-tallet var det Jakob N. Roll som var blitt eier av Bergsgruvene. Han valgte å leie det ut til et fransk selskap - Societe des Mines et Usines de cuivre de Vigsnaes. Dette innledet en ny periode med hektisk aktivitet ved Bergsgruvene. Det ble installert en ny dampmaskin på 30 hk og bygget et nytt vaskeri, samt mannskapsbrakker og en handelsbod. I årene 1886-88 hadde verket en mannskapsstyrke på mellom 60 og 70 mann, og det ble i gjennomsnitt tatt ut rundt 4000 tonn kobber årlig. Driften i sjakt nr.2, "Godthaab", ble innstilt i 1886, mens driften i hovedsjakten ble oppgitt i 1889, da det franske selskapet gikk konkurs. Eiendommen ble deretter solgt til stasjonsmester Jens Arnt Hansen i Hokksund, som skal ha tjent gode penger på salg av maskineri og redskaper.

Kart fra Bergsgruvene, datert 1881.
 
Foto av Eker Kobberverks bygninger slik de så ut kort etter nedleggelsen i 1889.
 
Det gamle sakkerhuset sto lenge og forfalt, men er nå satt i stand som fritidsbolig..
 
Krambudalsgruvene
Gruvene i Krambudalen er i dag fylt med vann. Det å få vekk grunnvannet har i alle tider vært et stort problem for bergverksnæringen.
FOTO: BENT EK
 
Det er fortsatt lett å se restene av hjulhuset, der en har hatt det store vannhjulet som ble brukt til å pumpe ut vannet fra Røkeberggruvene.
FOTO: BENT EK

Et annet viktig gruveområde på 1800-tallet var Krambudalen. På begge sider av det lille dalføret lå det gruver, under gårdene Såsen, Besseberg og Røkeberg, like sørøst for Vestfossen. I motsetning til områdene lenger vest var det ikke edle metaller en var på jakt etter her, men jern.

I og med at gruvene ligger bare 3-4 kilometer fra Vestfossen, har det vært spekulkert i om de har hatt tilknytning til den eldste gruvedriften der. Det kan ikke utelukkes, men den eldste kjente dokumentasjonen av drift i disse gruvene er fra omkring 1780, da både Hassel jernverk og Eidsfos jernverk skal ha fått malm fra Såsengruven. Omtrent samtidig omtales Røkeberg gruve som en viktig gruve for Eidsfoss verk, ifølge Erik Bjørløw-Larsens og Jo Sellægs bok om Konnerudverket. I 1816 arbeidet det likevel ikke mer enn sju mann i denne gruven, og i folketellingene på siste halvdel av 1800-tallet bor det heller aldri mer enn rundt 20 gruvearbeidere i den delen av bygda som naturlig sogner til Krambudalsgruvene.

Navnet "Krambudalen" tyder imidlertid på at det har vært betydelige virksomhet i dette området i andre perioder. Navnet må vel komme av at det har stått en liten landhandel - ei krambu - etter eller annet sted her inne på skogen. Normalt var det ikke lov å drive slik handel utenom byene og kjøpstedene, men det ble gitt dispensasjon i forbindelse med større industrianlegg. Alle jernverkene hadde derfor rett til å drive egne kramboder der arbeiderne kunne få tak i nødvendige, og kanskje mindre nødvendige, varer. Hvis Eidsfoss verk har drevet krambu her inne, har det sannsynligvis vært nokså stor aktivitet her på ett eller annet tidspunkt.

Også størrelsen på berghallene og gruvesjaktene i området viser at dette har vært betydelige gruver, og da spesielt Røkebergruva. Men i likhet med svært mange andre gruver er de fylt med vann, og det er derfor vanskelig å si hvor dype de er eller hvor mye masse som er tatt ut. Ved Røkeberggruven er det imidlertid tydelige spor etter et hjulhus, der det må ha stått et vannhjul som ble brukt til å pumpe ut vann og heise opp malm og gråstein. Det indikerer også at gruven er dyp, og at det har vært brukt store ressurser for å få jern ut av fjellet.

Krambudalen var for øvrig ikke det eneste stedet på Eiker der Eidsfos jernverk var i aktivitet. Verket skal også ha hatt gruver på Fiskum, under Gulliksrud og Spissholt. Både fra disse gruvene og fra Krambudalen ble malmen fraktet med båt over Eikeren til Eidsfoss, og ferdige produkter fra jernverketr ble fraktet motsatt vei og skipet ut via Vestfossen fra Drammen.

Fram til midten av 1800-tallet foregikk denne båttrafikken med seiljakter. I 1866 overtok dampbåter, først med hjulbåten "Ekern" og fra 1903 med dampbåten "Stadshauptmand Schwartz", som også gikk i regelmessig passasjertrafikk. I mer enn 200 år var Eidsfoss jernverk på sett og vis en del av bergverksvirksomheten på Eiker, selv om det lå på den andre siden av grensen til Jarlsberg amt - dagens Vestfold.

 
Skjerpefeberen omkring 1900

Bergverk er nok en næring som ofte har vært preget av optimister, og i enkelte perioder har nok optimismen tatt overhånd, både i eldre og i nyere tid. En slik periode med utbredt "skjerpefeber" var årene omkring 1900.

Ny teknologi ga forhåpninger på mange områder innenfor næringslivet, og bergverk var ikke noe unntak. Dynamitt hadde erstattet fyrsetting og kruttsprengning, og dampmaskiner avløste vannhjul og hestevandringer. I andre verdensdeler tjente europeiske gruveselskap seg styrtrike på å utvinne gull, sølv, kobber og andre metaller.

Alt dette ga forhåpninger om å finne de skattene som var skjult i Norges fjell, som gamle sagn berettet om, men som 16-og 1700-tallets bergmenn ikke hadde greid å finne. Samtidig bidro lokalhistorikere med å trekke fram gamle sagn og historier om bergverksdrift i eldgammel tid.

Det var slett ikke bare på Eiker at en tenkte slik i denne perioden, men det var nok naturlig at bygda fikk stor oppmerksomhet, som nærmeste nabo til Kongsberg sølvverk og med gruvetradisjoner som gikk tilbake til begynnelsen av 1600-tallet og kanskje enda lenger. Både britiske og franske selskaper kastet sine øyne på Eiker, godt hjulpet av norske geologer og lokale eventyrere.

Gamle gruveområder ble undersøkt på nytt: M.T.Kingo og Alfred Schartum-Swensen satset stort ved Skarragruvene på 1890-tallet, stasjonsmester Hansen fra Hokksund mutet berghallene ved Ekers kobberverk i 1899, en belgier forsøkte seg i Åsgruvene i 1904, og i 1909 lanserte Georg Stousland store planer om å gjenoppta driften av Hasselgruvene.

Det var imidlertid først og fremst på Fiskum at skjerpefeberen raste for fullt, med utenlandske investorer i hovedrollen. Et selskap med det klingende navnet "The Fiskum Syndicate limited" startet opp ved Gulliksrud, der det også hadde vært gruvedrift alt slutten av 1700-tallet. Under de foreløpige undersøkelsene i 1906 ble det funnet både sink, blyt og kobber, og selskapet mente at resultatet var svært lovende. Men så satte de nye norske konsesjonslovene en stopper for dette bergverkseventyret. Det fikk bygddebokforfatter Nils Johnsen til å komme med følgende tirade mot Venstres næringspolitikk og Venstrebastionen Fiskum: "Og hvad skal bønderne i Fiskum med et bergværk? Har de ikke sin jord, sit havebruk og sin venstreforening?"

Et annet britisk selskap kom faktisk i gange med gruvedrift på Fiskum i disse årene. "The Royalberg Copper Mines Ltd" tok opp driften ved Kjennerudvannet, nærmere bestemt i Byggmesteråsen på østsiden av vannet. Driften varte fra 1904 til 1909, og i denne perioden ble det bygd opp vaskeri, veier, bolig til funksjonærene og en villa til direktøren. Men det ble utvunnet i overkant av bare 1500 tonn malm. 

I samme område drev en innflyttet engelskmann, S.P.Eastick, som bygde opp et moderne anlegg for malmforedling ved Jørandrudfossen i Fiskumelva. Driften endte med tvangsauksjon, og det moderne vaskeriet ble solgt til Dunderlandskompaniet i Mo i Rana.

På begynnelsen av 1900-tallet raste "skjerpefeberen" mange steder i landet, ikke minst på Eiker.
 
 
"The Royalberg Copper Mines Ltd" satset stort ved Kjennerudvannet omkring 1905. Eventyret varte et par år, men ingen drivverdige forekomster ble funnet.
 
 
 
Konnerudverkets gruver ved Narverud og Nikkerud
Narverudgruvene på Ytterkollen. På begynnelsen av 1900-tallet ble "Kong Haakons satoll" og "Dronning Mauds stoll" drevet inn her.
FOTO: ANNE G. WOLLERTSEN
 
  Ved Nikkerud er det fortsatt tydelige spor i terrenget etter den gruvedriften som foregikk der for hundre år siden.
FOTO: BENT EK

I likhet med mange andre gruveområder, er Narverudgruvene på Ytterkollen av gammel dato, og ingen kan si sikkert når de først ble tatt opp. Det er imidlertid sikkret at dette var en av de mange gruvene der Eidsfoss jernverk skaffet seg malm tidlig på 1700-tallet. Seinere, mellom 1780 og 1820, skal den ha blitt drevet av Dikemark jernverk.

Lenger inn på skogen ligger Åsegruven, som Eidsfos verk skal ha satt i drift alt på slutten av 1600-tallet, og i en periode fikk også Hassel jernverk malm herfra. I samme område lå Dorotehagruven og Magnetgruven, som også leverte jern til Eidfos. Området ble også kjent som Nikkerudgruvene, etter husmannsplassen Nikkerud.

Det var imidlertid på begynnelsen av 1900-tallet at disse to gruveområdene hadde sin storhetstid. Begge var en del av den omfattende virksomheten ved Konnerudverket, eller "Mines de Jarlsberg" som det offisielt het, etter at et nytt fransk-belgisk selskap var blitt stiftet i 1907.

I noen år var det omfattende stordrift på Konnerud, først og fremst med produksjon av sink, men også en del bly og kobber. Mer enn 5000 tonn ble utvinnet, men til tross for gode priser på verdensmarkedet hadde verket store problemer med å dekke kostnadene.

I 1913 ble Konnerudverket nedlagt, og dermed også gruvene ved Nikkerud og Narverud. Det var på mange måter sluttpunktet for den store skjerpefeberen på Eiker omkring forrige århundreskifte.

 

Mermine - et nytt gruveeventyr

 

Hvis vi ser bort fra den tyske okkupasjonsmaktens spede forsøk på å sette i gang gruvedrift på Eiker under krigen, gikk det meste av 1900-tallet uten at det ble lansert nye gruveprosjekter. Men i desember 1992 skrev avisene igjen om at det herjet gullfeberpå Eiker. Selskapet "A/S Marmine" fra Skoger hadde mutet de gamle kobbergruvene ved Ormåsen og skulle ved hjelp av ny teknologi greie å utvinne alt det edle metallet som var blitt liggende igjen i berghallene etter 17-og 1800-tallets bergmenn.

Det ble snakket og skrevet om verdier på opptil 150 millioner kroner, og i tillegg hadde initiativtagerne planer om et opplegg for turister, som skulle få tilbud om å vaske ut sitt eget gull med ekte western-metoder.

Det gikk imidlertid ikke mange månedene før Klondyke-stemningen var avløst av pessimisme. Marmine hadde ikke selv de økonomiske musklene som skulle til for å sette i gang det moderne bergverkseventyret, og de greide heller ikke å få med seg andre investorer i prosjektet. I likhet med så mange andre ambisiøse foretak i Eikers lange bergverkshistoriee, endte det også denne gangen med en kort periode med prøvedrift, før planene ble oppgitt. Slik endte det foreløpig siste bergverksprosjektet på Eiker. Det eneste en oppnådde var å rasere noen av kulturminnene fra den gamle gruvedriften.

Les flere artikler i Eiker Arkiv om bergverksdrift på Eiker
 
"Månedens kulturminne": Kjennerudvannsgruvene
FOTO: BENT EK

Blant de mange spennende kulturminnene fra Eikers gruvehistorie, har vi valgt ut område ved Kjennerudvannet som månedens kulturminne. Vannet ligger nederst i Lurdalen, på kommunegrensa mellom Øvre Eiker og Kongsberg, men alle gruvene ligger på Eiker.

Her er det spor etter kruttsprenging og fyrsetting i regi av Kongsberg Sølvverk, som drev her på 1700-tallet. Det Londonbaserte selskapet "Royalberg Copper Mines Ltd satte enda kraftigere sppor da de drev her mellom 1905 og 1909. Ikke bare kan en se store gruve og stoller, men også spor etter vaskeri og smie og den staslige ingeniørboligen. Og i skogtraktene rundt omkring ligger bergmennenes løkker, med rester av hustufter fra plassene de bodde på.

Les mer om Kjennerudvannsgruvene

 
 
Send oss mer stoff om månedens tema!
I ukene som kommer har vi tenkt å legge ut mer stoff om elektrisitet på nettsidene våre. Vi tar selvsagt også imot stoff fra deg som leser dette. Det trenger ikke nødvendigvis å være så gammelt stoff - send oss gjerne et bilde av bilen du hadde på 70-tallet! Vi tar imot avisutklipp, bilder, selvopplevde historier, spørsmål og kommentarer. Ta kontakt på post@eiker.org.
 
Eller legg inn stoffet direkte i sonen "Gamle Eiker"!
En annen mulighet er å gå inn i origo-sonen "Gamle Eiker". Her kan du legge ut bilder og skrive inn tekst og legge dette direkte ut på nettet. Vi i Eiker Arkiv vil også bruke denne sonen, blant annet til å legge ut bilder som vi gjerne vil ha mer informasjon om. Hvis du har gamle eller nye bilder av husmannsplasser kan de legges inn her. Vi anbefaler alle å besøke dette nettstedet, enten det er for å legge inn stoff selv eller for å lese det andre har lagt inn.
 
 
 
Tilbake til oversikt over "Månedens kulturminnetema"

Tilbake til startside for Kulturminneåret 2009 på Eiker


Tilbake til startside for Eiker Arkivs startside