PÅ EIKER
 
HØSTTUR TIL KJENNERUDVANNET OG LURDALEN:
Vandring blant bergverk og rydningsplasser
 

I flere år har Eiker Historielag og Drammen og Oplands Turistforening samarbeidet om en kulturminnetur. I anledning av KUlturminneåret (og at årets tur faktisk startet i Kongsberg kommune) var også Kongsberg Byhistorielag og Norsk Bergverksmuseum invitert med. Regnværet kunne ikke forhindre at det ble en både lærerik og trivlig tur til gruveområdet ved Kjennerudvannet og til et dusin rydningsplasser i nedre del av Lurdalen.

 
 
 
Per Øyvind Østensen fra Norsk Bergverksmuseum ledet første del av turen. Han hadde mye å fortelle om grruvedriften rundt Kjennerudvannet, både da Kongsberg Sølvverk drev her på 1700-tallet og ikke minst om den korte perioden på begynnelsen av 1900-tallet da "The Royalberg Copper Mines Ltd" satset stort i dette området.
   
Tuftene av den gamle "Ingeniørvillaen" er fortsatt godt synlige, og enkelte av turdeltakerne kunne huske at huset fortsatt sto da de badet her som barn. De britiske ingeniørene hadde flott utsikt over Kjennerudvannet mens de satt her og nøt sin ettermiddagste (og kanskje andre drikkevarer).
   
Rundt århundreskiftet 1900 var det flere utenlandske selskap som så på muligheten for bergverksdrift i Kongsbergregionen. Et av disse var The Royalberg Copper Mines Ltd. som startet opp med forsøksdrift etter kobber, bly og sink i Byggmesteråsen ved Kjennerudvannet. Drifta varte fra 1904 til 1909. I denne perioden ble det bygd opp vaskeri, veier, bolig til funksjonærene og en villa til direktøren. Men det ble utvunnet i overkant av bare 1500 tonn malm.
   
Som så veldig mange andre steder i Kongsberg og omegn var Sølvverket også ved Kjennerudvannet og drev etter sølv, blant annet i Kjennerud gruve. I perioden fra 1727 til 1782 ble arbeidet her i til sammen 34 år. Store blokkfall i gruva i 1779 og 1780 førte til at aktiviteten opphørte. Men rundt 1930 ble den igjen undersøkt av Sølvverket. Siste post på programmet før vi forlot gruveområdet, var en liten gruvesafari i den fyrsatte stollen.
   
Etter å ha passert de gamle rydningsplassene Byggmesterplassen, Såtevollen, Spenillbakken og Långåsen (også kalt Vestmannplassen), endte turen opp på plasse Åsen - også kalt Ottersplassen, etter Otter Christensen, som ryddet plasset på slutten av 1700-tallet. Om noen år er de gamle husene vekk også her.
   
Låven på Ottersplassen har kanskje sett sine beste dager, men den ga i hvert fall turdeltakerne tak over hodet mens de spiste den medbrakte nistematen!
   
Så gikk turen videre i regnvær, forbi Kongsbergsnaret og nedover mot Brudevollen...
   
Etter å ha passert Søndre Haugen (også kalt Løvtangen) og Grønli, med utsikt til Biring og Bokkeplassen på motsatt side av vannet, kom vi til den idylliske Aspesetra, der den gamle bebyggelsen blir godt vedlikeholdt. Da hadde det sluttet å regne, og det var tid for en liten pause slik at en kunne få i seg resten av innholdet på termosene. På slutten av 1700-tallet eide Jahn Bentsen denne plassen. Omkring 1830 overtok Gullik Østensen, og etterkommerne hans eier fortsatt stedet.
 
Dag Kristoffersen fra Kongsberg Byhistorielag (til høyre på bildet) og Bent Ek fra Eiker Historielag var omvisere på den siste delen av turen. Reidun Reinsve var med som turleder fra Drammens og Oplands Turistforening.
   
Plassen Løkka ligger idyllisk til ved et rolig parti av Fiskumelva. Også den er satt i stand og blir vedlikeholdt og brukt som fritidsbolig. Johannes Viborg, som var bwergmann ved Skarragruvene, kom til denne plassen i 1791 da hann giftet seg med enken Kirsti Lykken.
   
Siste stopp før vi var tilbake ved Kjennerudvannet var plassen Kronløkka, også den bebodd alt på 1700-tallet. På begynnelsen av 1900-tallet bodde M.B.Landstad her - vel å merke ikke den kjente salmedikteren, men barnebarnet hans, som var oppkalt etter sin berømte bestefar. Han bodde store deler av livet på Kongsberg og skrev tekster til Kongsbergrevyene.
 
Litt fra Lurdalens historie: Seterdrift, husmenn og rydningsplasser
 

Omkring 40 boplasser er kjent fra nedre del av Lurdalen. Mange av disse ble kartfestet på 1980-tallet av Arne Thorkildsen. De eldste av disse har antagelig vært setre, der det opprinnelig ikke var fast bosetning. Dette gjelder åpenbart plasser som Aspesetra og Nyrudsetra, men det kan også gjelde andre plasser, uten at dette framgår av navnet. På 1760-tallet var det anslagsvis ti husmannsplasser i området, uten at det er mulig å si noe sikkert om hvilke dette var.

I 1803 ser så å si alle de kjente plassene ut til å ha vært bebodd, og det store flertallet var da selveiere. Det var altså en kraftig ekspansjon i bosetningen netttopp i de årene da Sølvverket trappet ned virksomheten i området. På 1800-tallet betegnes eierne som gårdbrukere, med tømmerhogst, kjørsel, gruvearbeid og diverse håndverk som tilleggsnæring.

Det ble dyrket korn på de aller fleste plassene, først og fremst havre og dernest bygg. Alt på 1830-tallet var det betydelig potetdyrking. Enkelte plasser hadde geiter, men ku og sau var de vanligste husdyrene. 1-2 kluer og 2-3 sauer var standard besetning. Nesten ingen av brukene hadde egen hest.

En del plasser kunne være i samme slekt i flere generasjoner, men det var også mange innflyttere som slo seg ned i Lurdalen, spesielt fra Nummedal og Telemark. Av «kjente» personer som har bodd i området, kan nevnes Anders Olsen Biring, som var en av de fem bergmennene som i 1768 oppdaget sølvforekomstene ved Skarragruvene. Den kjente revyforfatteren M.B.Landstad (barnebarn av salmeforfatteren med samme navn) bodde en periode på Kronløkken på begynnelsen av 1900-tallet.

Lurdalen tilhørte Skogen omgangsskolekrets (området langs Gamle Kongsbergvei). På 1830-og 40-tallet var Helge Lorentzen Albek lærer og holdt skole hjemme hos seg selv på Nyrudsetra. På 1860-tallet ble det leid skolelokale i Løvlien, men først i 1883 ble det bygd egen fastskole ved Langemyr. Skolen var i drift fram til 1960, da elevene fra Lurdalen ble sentralisert til Kongsberg.

Begynnelsen av 1900-tallet var en periode da mange av plassene og skogeiendommene ble kjøpt opp av større skogeiere, både innenbygds og utenbygds. Mange av boplassene ble fraflyttet. Forbedringer av Lurdalsveien på 1920-tallet og ikke minst utbyggingen av elektrisitetsforsyningen på begynnelsen av 1950-tallet bidro imidlertid til å bremse denne trenden. Fortsatt er 10-12 av de gamle boplassene fra 1800-tallet bebodd på helårsbasis, mens andre brukes som fritidsbolig. I tillegg er det bygd en rekke nye bolighus.

 
 
20.9.2009
Tekst og foto: Bent Ek