Klokka på Steinberg hengsle

Klokka som ringte til arbeid og bryllup

Eiker Arkiv fikk tidlig i sitt eie ei messingklokke. Man ble fortalt at den hadde tilhørt dampbåten Krogstad som trafikkerte Drammenselva. I ettertid viser det seg at klokka tilhørte Steinberg hengsle.
Vi bringer her et utdrag av en artikkel i et informasjonsblad for Nedre Eiker kommune, hvor klokka er omtalt.
Det er tidligere fløtningsinspektør Anders M. Øen som forteller.

 

 Foto: Frode Caspersen
 Tilrettelegging: Anne Gallefos Wollertsen NE
 20.02.2010

- Denne klokka kjenner jeg godt. Den ble brukt under Steinbergfløtingen i årrekker, trolig i 250 år.
Først var den hos Øen. Senere hadde Ingvald P. Wiik klokka. Han hadde som hobby å samle inn gamle ting. Klokka skulle pusses opp og få inskripsjon. Så døde Wiik. Nå er den i kulturetaten, og vil bli et fint minne om en gammel arbeidsplass som betydde mye for bygda gjennom flere århundrer. Kommunen har med tiden planer om å samle slike ting til et museum (på Solberg Spinderi?), og der vil klokka få en pen plass.

Stort bruksområde
Hvor kommer den fra, og hva ble den brukt til?
- Dette er en bronseklokke fra Nauen klokkestøperi i Tønsberg, og i gamle tider var bruksområdet stort. Folk hadde ikke klokker på seg den gangen, og den ble brukt ved arbeidsstart og slutt for dagen, samt ved spisepauser og møter mm. Den var et hjelpemiddel til å holde orden på arbeidsplassen. En må huske at arbeidsstokken var oppe i hele 360 på det meste, og de jobbet over en avstand på tre kilometer.
Før telefonen kom, fungerte den også som signalklokke. Det ble formidlet beskjeder med den ved hjelp av forskjellige klemt. Den hang høyt oppe i gavlen på kontoret på hengslet, og man dro i et langt tau for å få slag. Det var meget kraftig låt, og lyden bar vidt omkring. Ved vestavær kunne den høres nesten til Drammen.

Ringte til bryllup
Ble den brukt bare i arbeidet?
- Nei, den var veldig populær ved bryllup før veiene kom og hest og senere bil tok over. Da man rodde til kirken i N. Eiker (fra 1860) og til Haug kirke. Det kunne være adskillige båter med på ferden. Ringingen varte fra båtene la ut og så lenge man så dem nedover elva. Så tok kirkeklokkene over. Man skulle jo ikke konkurrere med dem. Ved så mye ringing måtte flere skifte på å dra i tauet.
Men dette med å ro til kirken hadde også sine ulemper. Hvis været var dårlig, kunne bruden bli ganske våt og pjusket før de var framme. Så da veiene kom, foretrakk mange hesteskyss, som også var en tryggere måte å komme fram på.

Mindre bruk av klokka?
- Etter hvert som årene gikk og folk fikk lommeklokker, avtok også behovet for klokkeringing. Det ble også mindre tømmerfløting. De siste 10 årene mot nedleggelsen i 1970, hørtes den nesten ikke lenger.