Tømmerfløting på Drammenselva og Steinberg hengsle.

 

Akkurat hvorfra og når de første tømmer-
stokkene ble sluppet i Drammensvassdraget for så å la elva sørge for frakten helt til utløpet i Drammen, vet vi ikke sikkert. Tømmerhandelen var organisert allerede på middelalderen, og fra rundt 1150 var det vanlig å se tømmerflåter på Norges innsjøer. Fra ca. år 1000 ble det eksportert maste-
tømmer til England.
På 1200 og 1300 tallet fantes lektere og prammer til å fløte bord og sperrer, og Drammenselvens munning var en av de tidligst kjente utskipningshavner. Det var vanlig å bytte trelast mot korn. Kanskje hentet utenlandske skuter allerede i vikingtiden trelast fra Drammenselvens munning og på den måten la grunnlaget for etableringen av Bragernes, Strømsø, og Tangen som senere skulle bli til Drammen.Den eldste kontrakt man kjenner til vedrørende levering av trelast fra Drammen (Kobberviken) er datert 17. juni 1340.
Dette viser at tømmer, bjelker og bord fra skoger som lå flere mil fra Drammenselvens utløp var igang fra før midten av 1300 tallet. Utskipningen ble besørget av nordmennene selv fram til ca. år 1400, da ble lasten hentet av utenlandske fartøyer, særlig hanseater og hollendere. I første halvdel av 1500 tallet var det ingen havn i Norge hvor så mange fartøyer hentet trelast som i Drammen.

Hva var det som startet det hele?

Antagelig var det handelen med salt og delvis også tjære som ga støtet til den første tømmerfløtingen på Drammenselva. Man trengte salt til konservering av f.eks. kjøtt og fisk. Bøndene leverte tømmer
og fikk salt i bytte. Man vet at bøndene på Fossesholm solgte tømmer til saltkokeriene som lå ute ved fjordkanten i Sande, Røyken og Hurum.
Saltkokingen fikk etterhvert et enormt omfang, og når man vet at det gikk med tre favner ved for å få en tønne salt, er det ikke rart at dette resulterte i avskoging av store områder, spesielt langs kysten.
Saltkokingen avtok på 1600 tallet, noe senere også tjærebrenningen, og sagtømmeret overtok som den viktigste inntektskilden av skogen.

Den første som i stor målestokk tok til å organisere fløtingen på Drammenselva, var Peder Hanssøn Litle, lensherren på Akershus. Han hadde overtatt en rekke Eikergårder, heriblant Sem kongsgård og Foss(Fossesholm), og lagt grunnlaget for det nye eksportsagbruket ved å oppføre sager for Kongens regning såvel som oppføring av egne sager. Sagbruksindustrien var nå i det alt vesentlige dominert av konge og adel. Bønder i Modum og Eiker ble pålagt fløtningsplikt for det kongelige tømmeret fra Kongssagene, samt besørge oppstabling av flåtene når disse kom til Bragernes, alt mot en ubetydelig godtgjørelse.

Det var store penger å tjene på trelastindustrien, noe som vakte interesse hos såvel Kronen (staten) som embetsmennene. Disse sikret seg nå eiendommer langs elven så godt de kunne. I 1545 innførte kong Christian III en skatt eller "tiende" for sagbrukene. Den gikk ut på at hvert tiende sagbord skulle gå til Kronen, men skatten ble bare pålagt allmuens sager, ikke kongens, adelens eller embetsmennenes sagbruksvirksomhet (De priviligerte).
Trelasthandelen utviklet seg i et voldsomt tempo. Bare mellom 1630 og 1640 ble trelasthandelen i Drammen tredoblet, noe som nærmest raserte skogene langs vassdraget.

Trelasten ble sortert i fire kategorier:
1. Master og loddbjelker (store dimensjoner) vanligvis furu
2. Skåren last (bord, deler), vanligvis furu
3. Egentlige bjelker( flate, senere firkanthugne), vanligvis gran
4. Smålast (juffer, spirer, sperrer osv.) furu og gran

Master, skåren last og bjelker gikk vanligvis til landene vest og syd for Nordsjøen, mens smålasten gjerne fant veien til Danmark (Dansklast).
For å få slutt på rovdriften i skogene nær Drammen, ble det i 1683 vedtatt en "skogordinans", der det bl.a. ble bestemt at store mastetrær ikke kunne hugges uten etter ordre fra Kongen. Det ble innført restriksjoner for bjelkehugst og grovt tømmer. Tømmerhandelen skulle nå foregå direkte mellom bøndene og sagbrukene uten mellommenn, og det ble forbud mot at embedsmenn skulle befatte seg med trelasthandel.
I 1773 ble det "paa Grund af Sagbrugenes Fornødenhed" nedlagt et midlertidig forbud mot bjelkehugst ovenfor Kverk-hengslet. ("Interimsplakaten"). Trelasthandelen var nå inne i en periode med mindre gode konjunkturer. Det var liten etterspørsel etter skurlast fra utlandet og bjelkehugsten hadde derfor øket kraftig. Forbudet ble opphevet i 1791.
Opphevelsen førte til sterk stigning i trelastutførselen fra Drammen, og i 1806 var Drammens eksport dobbelt så stor som Christianias. Omkring 1800 var skogen i bygdene Modum og Eiker ribbet til siste tre, og det fortelles at en skogbrann ikke kunne herjet verre.




Tømmerhengslene.


En tømmerhengsle eller tømmerlense var en innretning som besto av sammenkjedete eller sammenboltede tømmerstokker og som tjente til å samle eller lede tømmerets gang i elver og vann. Ordene hengsle og lense blir brukt om hverandre. Disse var vanligvis laget av gran fordi dette treslaget flyter lettest. En skiller mellom ledelenser, samlelenser og sorteringslenser.

Steinberg hengsle.

Historien om Steinberg er først og fremst historien om fløting og tømmerbehandling. Antagelig har stedet fått sitt navn etter det som foregikk der, nemlig at tømmeret ble "stemmet" (stembet) mot Steinbergfjellet. Det vil si at det stoppet der. Enda i dag hører vi betegnelsene "Stember" og "Stemberlandet" bli brukt.
Hvor gammelt dette hengslet er, vet man ikke helt sikkert, men i skriftlige kilder nevnes det ikke før på 1700 tallet. Et anker med årstallet 1746, som er blitt funnet ved utløpet av Loeselva, mener man ble brukt til å fortøye en skrålense som gikk ut herfra og over mot den andre elvebredden. Fra ca. 1800 var Steinberg hengsle siste store endestasjon før Drammen.
Arbeiderne ved hengslet jobbet fram til 1812 som leide dagfolk, men ble da fast ansatte, og kunne dermed ikke sies opp uten særlig grunn. Dette året truet man for første gang tømmereierne med streik, og det midt i vårflommen. Dobbel betaling eller arbeidsnedleggelse var valget. Da en evt. arbeidsstans kunne gjøre ubotelig skade på både tømmeret og ikke minst Drammen bybro, måtte trelasthandlerne gi etter. Det ble inngått avtale om at arbeiderne skulle få en tønne korn og 30 riksdaler utbetalt i måneden som forskudd, med restoppgjør på høsten. Men tømmereierne brøt avtalen, og fløtningsarbeiderne sultet. Til slutt var bare en fjerdedel av mannskapet i stand til å arbeide og mange døde av sult.
Fra 1814 lysnet situasjonen noe igjen.
I 1866 var det 66 faste arbeidere ved Steinberg hengsle samt 60-70 midlertidige leiefolk. Hver mann var forpliktet til å jobbe minst 10 timer daglig. Dette året ble det fløtet et samlet kvantum av ca. 86.000 tylfter. Ti år senere ble mer enn 100.000 tylfter oppflåtet ved Steinberg hengsle alene. Herfra ble lasten for den enkelte trelasthandlers regning ført til sagbrukene i og ved Drammen eller direkte til utskipningsstedet. (Da sagbruksprivilegiene bortfalt i 1860 og sagskuren ble fri, ble de nesten 400 år gamle vannsagene erstattet med moderne dampsager. I 1860-1870 årene ble det bygget omkring 20 dampsager i Drammen og langs elven oppover til Mjøndalen).
Det var også andre store avtagere av tømmeret som ble samlet på Steinberg hengsle. Ved utgangen av 1890 var det blitt bygget ikke mindre enn 19 tresliperier i Drammensvassdraget. Disse hadde en samlet produksjon på 76.000 tonn og hadde 1000 mann i arbeide. Fra like før 1900 begynte også cellulosefabrikkene å se dagens lys. De største avtagerne ble etterhvert Krogstad, Vestfossen, Mjøndalen og Gulskogen cellulose. Foredlet trevirke i form av tremasse, cellulose og papirballer ble fraktet på jernbane og lektere fra fabrikkene til skipssidene i Drammen.

Arbeidet på hengslet.



I 1979 hadde Drammens Tidende et intervju med flere av tømmerføterne, eller elvepiratene som de også ble kalt, som hadde jobbet på Steinberg hengsle. Vi tillater oss å gjengi utdrag av artikkelen.
Anders Korneliussen fra Steinberg, som var nedsetter på hengslet i 34 år, forteller:

Under flommen i 1916 gikk Kverk-hengslet. Det var en lørdag. Bruene måtte trygges. Elva var ei eneste tømmerrenne. En kom knapt fram med båtene. Direksjonen måtte iverkstte ekstraordinære tiltak. Elvefolket ble satt på vakt ved utsatte plasser.
Tusenvis av tylfter kom i drift. Det vanlige arbeidet på hengslet ble forsinket, så vi måtte jobbe helt fram til juleuka. Noen av oss ble fordelt ved brukarene ved Drammensbrua. Vi skulle sørge for at tømmeret ikke la seg på i røyser, slik at belastningen ble for stor. Det ble en stri tørn som varte i flere døgn.

Direksjonen kom med varme gryter med mat til oss. Det gikk stort sett bra, men etterrenskinga var langvarig og tok hardt på kreftene.

Før i tida i tørke og svak strømføring, måtte flåtane slepes med rå handmakt ut til fjordgapet. Da gjaldt det å ha satt til livs noen dugelige grautfat. Slitet varte i tre, fire jamndøgn. Da fløterne passerte teglverkene, samla de et par vendinger med murstein på stranda. Ute på flåtane laget de et passende ildsted, gjorde opp varme, henta opp fleskeskiver fra ryggsekkene og steikte og braste. Kaffen ble kokt i blekkboks. I dårlig vær, dro de båtene opp på land, veltet dem og krøp i ly.
I den senere tida var det 10 faste nedsettere på hengslet. De "satte ned" - førte tømmeret nedover elveryggen og ut til fjorden. Det satt gjerne to av oss på "flåtahue" og rodde med langårer. Hue måtte alltid styres med den største presisjon. Bak på "flåtaræva" satt også to karer. Sammen skulle altså åtte mannfolkarmer mestre flere hundre tylfter tømmer i drift på Storelva, enten elva var stille eller var i flom. Stegla og Sundet var lumske. Flåtahue måtte gå inn på kornet, ellers gikk den i spinn, og da "slokna" hele moroa. Særlig hvis vendinga var lang, ble det en hel masse fortærende ekstraarbeid.

Det ble ikke så mye fritid, men kapproing ble arrangert blant elvekarene. De brukte to bords nedsetterbåter, som var lettest. Da var det fest blant roerne og tilskuerne som fulgte spent med fra elvebredden. Å vinne premien var et gjevt karstykke!

Gamlefløterne brukte filthatt, og spikket sin skråtobakk med tollekniven. På elva hadde de vært siden de kunne snakke reint. 140 tømmermerker kunne de utenat. De var "gasta karmenn!"

På grunn av endestasjonen Steinberg Hengsles store betydning for tømmerfløtingen i Drammensvassdraget, er det naturlig at mange av de mest sagnomsnuste fløterne i Eiker, søkte seg dit. Fløterlaget til Andreas Taraldsen var navngjetent. Andreas begynte på hengslet i 1908. Hans historie er kraftig krydret med faguttrykk: Gylta, påsan, pungen, knubb, krabbas og stubb……

"Jeg var bare framstøvlingen da jeg begynte på hengslet og med åra blei jeg "kommandør" - formann.
I de 54 åra jeg var på ælva, datt jeg aldri til vanns. Skryt er det ikke, bare enkel sannhet. Fløterne var vassrotter, enten de kunne svømme eller ikke. Arbeidsdagen begynte klokken 7, og varte til klokken 18. Lørdager sluttet vi klokken 17."
Andreas forteller hvordan en tradisjonell tømmerflåte ble dratt sammen:
"Først la vi hulenken, ca. to tylfter tømmer som ble belagt med en hon i enden, alltid med toppene opp og bleiet sammen på begge sider med treplugger. Det var den første floa. Så la vi igjen hon bak. Deretter lag på lag med tømmer til flåtan var fredig til sleping.
I de siste åra hadde jeg "vekking" - hogging rundt doppene, så ikke is og høyvann løftet dem fra bunnen. Arbeidet ble gjort med issager og langskaftede økser. Det var sure penger om vinteren var hard."

Omveltninger.



I 1916 fikk man den første mosemaskinen i "Hentinga". (Mosemakinen pressset det ferdigsorterte tømmeret til bunter av ca. 25 kubikkmeter). Før Stenberg Brugs Arbeiderforening, sammen med Bergsjø-arbeiderne ved Geithus, dannet fagforening i 1916(*), ble fløtingen og tømmerhåndteringen drevet av 60-80 faste arbeidere.
I 1917 kom den andre mosemaskinen og nå var det ikke mange mann igjen som drev med den gammeldagse fløtingen. I mange år var det to maskiner som moset tømmer, senere ble det bare en.
I 1968 ble hengslet nedlagt. Båter, biler og tog hadde nå helt overtatt tømmertransporten.

(*)Innen Stenberg Brugs arbeidsstokk, har det egentlig vært tre fagforeninger. De to første ble stiftet i 1907 og 1910, men disse fikk kort varighet.

 



Dette er det sagnomsnuste fløterlaget
til Andreas Tharaldsen. Han er nummer syv fra venstre i bakerste rekke.

Klikk på bildet for å få det større.

Se film fra arbeidet på Steinberg hengsle her

 

Tekst: Frode Caspersen

Kilder:
 "Hvor Drammenelven iler" av Per Otto Borgen (1997)
Artikkel i Drammens Tidende og Buskeruds Blad (1979)