Sagbrukene i Mjøndalen.

I Nils Johnsens bok Eker fra 1914 kan vi lese at det allerede fra 12-hundretallet ble utført trelast fra bygdene i den nedre del av Drammensvassdraget til England. Senere ble det også utført trelast til andre land, spesielt til Holland. Det dreide seg ikke bare om rundlast, men også planker og bord av ulike dimensjoner. Før vannsagene kom tidlig på 15-hundretallet ble planker og bord tilvirket ved hjelp av kiler og økser.

Den første vannsagen kom til Norge ca 1490. Det antas at det bare gikk få år før vannsager var vanlige i Eikerbygdene, som lå strategisk til for tilgang på tømmer og til utskipingshavnen i Kobberviken i nåværende Drammen.(Se også:tømmerfløtingen i Drammenselva og Steinberg hengsle. Sagene som ble bygd var såkalte oppgangssager hvor et sagblad ble montert i en ramme som ble drevet opp og ned av et vannhjul. Etter hvert som det ble utviklet tynnere og bedre sagblad, ble det montert flere sagblad i samme ramme. De såkalte "silkesagene", som kom sist på 17-hundretallet, hadde flere sagblad i samme ramme. Ref. oppgangssaga fra Gunhildrud på Fiskum.

Sagene ble anlagt ved bekker med god og sikker vannføring og helst med forholdsvis nær avstand fra elva. Dette fordi elva ble brukt til fløtning av tømmer fra bygdene oppover i vassdraget, helt til Krøderen og Hallingdal. Elven ble også brukt til transport av trelasten fra sagene til utskipingshavnen i Kobberviken.

Om drift- og eierforholdene til sagene på 16- og 17-hundretallet skriver Nils Johnsen;

"Bondesagene var fremdeles leie konkurrenter for de privilegerte sagbrukseiere. Av to grunde fandt man det ønskelig at faa dem væk. For det første bidrog de til at holde priserne paa sagtømmeret oppe; for det andet opretholdt de konkurrancen med hensyn til eksporten. Selv om bønderne ikke længer hadde ret til at sælge sin last direkte til utlændingerne, var dog bondelasten fremdeles konkurrent paa markedet. Den blev kjøpt av eksportorer, som ikke selv hadde sagbruk. For sagbrukseierne gjaldt det om at bli eneraadige baade over indkjøp, produksjon og eksport."

Det fantes altså en "plankeadel" med betydelige privilegier og det var en del bønder som eide sagbruk som tok seg av en del av det lokale behov. Konsesjon for skjæring av trelast for eksport ble gitt av kongen for den enkelte sag.

Om omfanget av sagbruksvirksomheten sier Nils Johnsen at det i 1812 var i alt 48 sager i Eikerbygdene som skar for eksport. Hver av sakene skar fra 3 400 til 34 000 bord i året og samlet kvantum kom opp i ca 1 million bord. Gjennomsnitlig blir dette ca 21 000 bord ved hver sag.

9 av sakene var å finne i nåværende Nedre Eiker. I Solbergelva var den en silkesag med 7 blad, i Krokstadelva ( Møllenhof ) en silkesag med 8 blad og i Mjøndalen 6 vanlige sager med ett blad og en silkesag med 7 blad. Sagene i Mjøndalen ble i 1812 eiet av Andreas Hofgaards enke. Hun tok over driften etter sin mann, trelasthandler og kjøpmann Andreas Jenssøn Hofgaard på Bragernes, da denne døde i 1805.

              
Andreas Hofgaard og frue, Kirsten Winsnes


Om behovet for arbeidskraft sier Nils Johnsen at det ved sagene i Mjøndalen var en fast bemanning på "5 sagmestere, 10 sagdrenge, 4 tømmerdragere og en brukssmed", i alt 20 mann. I tillegg var det også en del "løsarbeidere" som ble tatt inn ved behov. Det var også mange som hadde kjøreoppdrag for sagbrukene. For disse, som gjerne var bønder i området, ble det inngått kontrakter som sikret transporten av tømmer, stort sett fra Storelven hvor det kom fløtende, til sagene, og bord fra sagene til Storelven, hvor ny transport til havnen ble ordnet.

Denne transporten måtte ha vært ganske omfattende og varte til sagbruksdriften ble rasjonalisert under den nye eieren av Mjøndalssagene, Tollef Backe, en gang på 1830-tallet. Da ble det anlagt kjerrat fra Storelven til sagene og bordrenner som fraktet bordene den andre veien.

I den tiden transporten foregikk med hest var ikke uvanlig at kjøreren måtte forplikte seg til å kjøre et visst kvantum. Hvis han av en eller annen grunn ble forhindret, kunne sageieren sette bort oppdraget til en annen for den opprinnelige kjørerens regning, uavhengig av om prisen derved ble høyere. En slik avtale ble i 1784 inngått mellom sageier Niels Nielsen Vogt og Hans Andersen Sølles ( Solløs), hvor Andersen setter sin gård som sikkerhet for at han kan oppfylle kjøreplikten. Se avtalen her.

Egen Saug.-Foged.

Til å bestyre den daglige driften av sagene i Mjøndalen, ansatte Andreas Hofgaard i sin tid en Saug- Foged (sagfut). En instruks for denne stillingen ble funnet i arkivene etter Mjøndalen Cellulose, som på slutten av 18-hundretallet overtok en del rettigheter etter de gamle sagene i Mjøndalen. Instruksen fra året 1800 var skrevet med gotisk skrift. Se faksimile. Ellers vises det til fullstendig oversettelse. Av instruksen får en inntrykk av hans store og allsidige arbeidsområde, og en kan se at han hadde en forholdsvis stor myndighet..

Instruksen, som ble skrevet i året 1800 var for Saug-Foged Jonas Larsen Rask. Vi finner han og familien oppført i manntallet for 1801 under Mjøndahlen (gård), den såkalte futegården. Alderen hans er der oppført til 32 år, han er gift med Kirsten Jacobsdatter, 30 år gammel. De hadde barna Lars på 4 og Jacob på 2 år. På gården bodde det tre familier til og en tjenestepike, i alt 19 personer.

Som der fremgår av instruksen var det også kullbrenning knyttet til sagbruksdriften i Mjøndalen. Det var "overflødig" hon som ble brukt til brenning. Kullene fra Mjøndalen ble lenge kjørt til Vestfossen for derfra å bli fraktet med båt til jernverket på Eidsfos.

Vannkildene.

Med rennende vann som kraft til å drive vannhjulene var det viktig å ha en rikelig og stabil vannføring i bekken. Dette ble sikret ved å bygge dammer hvor en kunne regulere vannføringen og derved økonomisere med vannet. Sagene måtte også anlegges slik at de kunne utnytte vannet langs hele bekkefallet.

Sagene i Mjøndalen lå alle ved bekken fra Hagatjern. Vannføringen i bekken var imidlertid for liten til å kunne gi tilfredsstillende drift. Sageierene var derfor interessert i å tilføre bekken mer vann og i 1770-årene fant de en løsning ved å lede vannet fra Nedbergdammene inn til bekken ved å anlegge renner som ledet vannet utenom den naturlige vannveien og inn til Mjøndalsbekken i en inntaksdam i Åsen.

Dette vassdraget, som i instruksen for sag-fogden ble kalt "væstre vasdrag" hadde opprinnelig sitt naturlige løp til Bremsa og videre over Konnerud til Skoger. I første halvdel av 1770-årene ble det inngått en rekke avtaler mellom grunneierne langs vassdraget og "Mjøndalen Saug og Qværnebrug" om adgang til ¨å bygge dammer, renner og eventuelle innretninger i vassdragene, og til å vedlikeholde disse anleggene. Avtalene ble tinglyst som heftelser på eiendommene og de har sin gyldighet den dag i dag.

Hensikten med avtalene var å lede vannet fra Nedbergdammene og Auretjern forbi Bremsa og ned i Grytjerna og videre til en inntaksdam øverst i bekken fra Hagatjern. Først måtte det graves-sprenges ei renne over kammen mellom bekkens utløp ovenfor Bremsa og terrenget ovenfor Grytjerna. Her var høydeforskjellen ca 5 - 6 meter og avstanden mindre enn 100 meter - Grytjernsrenna. Fra Grytjern rant bekken ned til nåværende Åkerbråtan og det måtte derfor graves- sprenges ei ny renne som kunne lede vannet ned til Åsen. Denne renna kalles Hølafloa , og forserer en ny høydeforskjell på 3 - 5 meter og en avstand på mindre enn 100 meter. For å kunne regulere vannføringen ble det i tillegg bygd dam ved Nedbergdammen og både Øvre og Nedre Grytjern ble demmet opp med damanlegg. Det ble også anlagt en ny dam, Åsendammen.

Spesielt Hølafloa er verd et besøk, der den er sprengt ned i flate fjellet i en dybde på inntil 3- 4 meter. Den ligger ved lysløypa i Åsen, nord-vest for skolen.

Allerede i 1770-årene ble det inngått en rekke avtaler mellom grunneierne langs vassdraget og "Mjøndalen Saug og Qværnebrug" om adgang til ¨å bygge dammer, renner og eventuelle innretninger i vassdragene, og til å vedlikeholde disse anleggene. Avtalene ble tinglyst som heftelser på eiendommene. de har sin gyldighet den dag i dag.

I dag er rettighetene- og forpliktelsene- i forbindelse med vannveiene overtatt av Nedre Eiker kommune ( vedtak i kommunestyret i september 1985). Forpliktelsene gjelder ikke minst damanleggene, som krever tilsyn og vedlikehold. Hjemmelen til et areal rundt dammen på Hagatjern, arealet rundt Inntaksdammen i Åsen og en hytte beliggende på Nedbergdammen, er også overført til kommunen.

Herman og Grytjernfurua.

Som en kuriositet kan til slutt nevnes at en hytteeier ved Øvre Grytjern har fortalt at Herman Wildenvey, som vi kjenner til var svært glad i skogen og marka i Åsen, skal ha sittet mang en gang under "trollfurua" ved Øvre Grytjern og skrevet på sine vers.

                                   
                                        Trollfurua ved Øvre Grytjern

Tekst og foto: Einar Stueflaten ( september 2002)