Steinroerne på Drammenselva

  Steinroere på Drammenselva, ca 1920? Avisutklipp.
  Fra artikkel om boka "Hvor Drammenselva iler" av
  Per Otto Borgen 1997.

  Røyert fra en av teglverka. Bildet er tatt ved
  Killingrudverket i Solbergelva.
  Foto fra Eldar Steen.

  AS Aaserud Teglverk i Solbergelva, ca 1945.
  På elva skimtes en tømmerflåte.
  Fotograf: Bernt B. Svendsen.
  Foto fra Lillemor Svendsen.

  Taksteinproduksjon på Aaserud teglverk, Solbergelva,
  ca 1940 - 45.
  Trygve Gundersen sorterer takstein og Vilhelm Solheim
  triller trillebår.

Et av yrkene som forsvant for ca 60-70 år siden var steinroeryrket. Steinroerne rodde murstein og takstein fra de store teglverka som lå ved Drammenselva helt opp til Mjøndalen.

Steinen skulle som regel fraktes med tog fra Drammen jernbanestasjon, eller den ble frakta fra bryggekanten og videre med hest til de store byggeplassene i Drammen, Mjøndalen eller Hokksund.

Steinbåtene var ca 6-7 meter lange og ca 2,5 meter brede. Årene var også større enn vanlige robåtårer. De fleste roerne hadde også et lite seil liggende i båten. Det var kun én mann som betjente båten.

Steinroerne begynte tidlig på våren i det tømmerfløtinga, sagbruka og teglverka starta opp igjen etter vinteren. Steinroerne var som oftest kledd i busserull og skinnbukse. Skinnbuksa var av et skinnlignende stoff. På hodet satt en filthatt, blåste det godt lå hatten på bunnen av båten med en stein over.

Steinroerne måtte selv laste og losse båten sin, det var en del av fraktprisen.
Mursteinen ble trilla ut fra opplagringsplassen på teglverket og ut på ei "løype" til båten. Her gjaldt det å samarbeide; ved lossinga ble 4 til 5 stein kasta fra mann til mann.
De første steinroerne hadde nok med en roing pr. dag. Akkorden lå på 2 kr pr 1000 stein i 1907, og på 4 kr i 1932.

Det hendte at steinroerne fikk henge på med slepebåter som skulle opp elva fra Drammen. Som en vennetjeneste ble det en flaske øl til slepebåtføreren som takk for hjelpa.

De tøffeste taka hadde steinroerne som måtte oppover elva fra teglverka. Det verste stykket var ved Stegla like nedenfor Nedre Eiker kirke. Dette ble løst ved at to båter rodde nær hverandre helt fram til Stegla. Da ble en båt bundet fast til land. Mens den den ene steinroere dro båten oppover fra land ved hjelp av et tau, rodde den andre så mye han orket. Når de var kommet over det verste stykket, var det på´n igjen med båten som lå fortøyd nedenfor.

En av disse steinroerne bodde i Tangenstua på Ytterkollen. Han gikk under navnet Kristen Tangstua. Han var født i.......og døde i ..... Kristen rodde stein fra Dahlerverket og Stormoens teglverk. Kristen rodde fra 1200 til 1400 stein i båten. Etter hvert ble båtene gjort større og lasta økte med over 1000 tein.
Det var ikke ofte det skjedde ulykker, men kom vannet først inn, var det bare å svømme til land. En båt fullasta med stein sank fort.

Vinteren ble ofte en hard tid for steinroerne, da var det gjerne arbeidsløshet. En del fikk jobb som skogsarbeidere, andre ble "vekkere"; de skulle holde isen borte fra doppene i elva.
Kom det store snøfall, ble det snømåking. Da kunne det bli noen dagers arbeid ved jernbanen eller hos veivesenet.

Svært få hadde lyst til å havne på fattigkassa. Mange husmødre måtte ut å søke tjeneste om vinteren i de familiene der mannen var steinroer. Kvinnene kunne hjelpe til i slaktetida, treske eller få tjeneste for en periode i de store husholdningene på gårdene.
Erterensking var også et kjærkomment arbeide som ble betalt med 1,50 kr pr tønne.

På butikken ble det handlet "på bok"; her kunne en få "på krita" helt til økonomien var på plass igjen.

Først når isen løsna og forsvnt, var steinroeren klar for nye tak ved årene.

 

 

 

Utdrag fra Amagda og Hans Johansens bok "Der far og mor har strevet" 1960.

Tilrettelegging: Gjermund Glittfjell/Anne Gallefos Wollertsen NE
15.10.2011