A  B  C  D  E  F  G  H  I  J  K  L  M  N  O  P  R  S  T  U  V  W X Y  Z Æ  Ø  Å
Startside for Eiker Lekiskon
 
Litteratur
Arkiv/kilder
Kart
 
Bergsgruvene
 

Gruvefelt i Øvre Eiker nær Ormåsen. Hovedforekomsten har vært kobber, og området kalles også "Kobbergruvene".

Den eldste historien til disse gruvene er ikke kjent, men trolig var de en del av det området der Gregers Sinclair drev bergverksdrift på 1680-tallet, med smeltehytte på Hyttevollen. Området var i drift under Kongsberg Sølvverk på 1700-tallet under navnet Eker Kiesgrube, men driften ble nedlagt omkring 1770. Det skal også ha vært drift i privat regi en kort perioder omkring 1820.

I 1848 ble interessentskapet Ekers Kobberværk startet av hyttemester Weltz i samarbeid med kjøpmennene Jacob Borch, A.M. Tandberg og Bernhard Allum. Samtidig ble det anlagt smeltehytte ved Hyttefossen i Hoenselva. Regnskap for perioden 1853-60 er bevart og viser at driften hadde en betydelig omfang. Det er uklart hvor lenge driften varte, men selskapet ble avviklet først i 1878, da verkets eiendommer med gruver og skjerp, bygninger, vannfall og beholdninger av malm og kull ble solgt på auksjon til et nytt selskap.

Selskapet Haugsunds Kobberværk skal ha startet drift verk Bergsgruvene alt i 1874, og fire år seinere kjøpte det alle eiendommene etter det nedlagte Ekers Kobberværk. I denne perioden skal det også ha blitt installert en dampmaskin på 12 hk ved gruvene. Ifølge Nils Johnsens bygdebok skal driften ha nådd et høydepunkt i 1877, da det arbeidet 73 mann ved gruvene og 33 ved smeltehytta. Det ble da utvunnet 1665 tonn kobber. Driften ble imidlertid innstilt i 1879, og i januar 1880 tok Christiania Bank-og Kreditkasse]] pant i verkets eiendommer. Kartene over verket, som er datert 1881, er trolig laget i forbindelse med et forsøk på å skaffe investorer slik at driften kunne gjenopptas.

Fra midten av 1880-tallet opptrer et nytt selskap under navnet Ekers Kobberværks Interessentskab med Jakob N. Roll i spissen. Han skal seinere ha blit ene-eier av verket. I juli 1885 inngikk han en leiekontrakt med det franske selskapet Societe des Mines et Usines de cuivre de Vigsnaes, som hadde hovedkontor i Paris, men med hovedvirksomheten ved Vigsnes gruver i Rogaland. Dette skal ha vært den mest aktive perioden ved Bergsgruvene. Det ble installert en ny dampmaskin på 30 hk og bygget et nytt vaskeri, samt mannskapsbrakker og en handelsbod. I årene 1886-88 hadde verket en mannskapsstyrke på mellom 60 og 70 mann, og det ble i gjennomsnitt tatt ut rundt 4000 tonn kobber årlig. Driften i sjakt nr.2, "Godthaab", ble innstilt i 1886, mens driften i hovedsjakten ble oppgitt i 1889, da det franske selskapet gikk konkurs. Eiendommen ble deretter solgt til stasjonsmester Jens Arnt Hansen i Hokksund.

I 1993 ble Bergsgruvene mutet av selskapet A/S Mermine, som ville bruke ny teknologi for å utvinne metaller og mineraler fra berghallene i området. Virksomheten ble imidlertid innstilt etter kort tid.

Gruveommrådet består av 6-7 skjerp som ligger på rekke og rad ved foten av Gruveåsen. Hovedgruven skal ved nedleggelsen i 1889 ha vært 138 meter dyp. Stigerboligen ved gruvene står fremdeles og brukes som privat hytte. Det er ruiner etter flere bygninger, sannsynligvis sakkerhus, materialhus og hestegjøpel, samt fundamentene for maskinhusene, der dampmaskinene sto. En gammel ferdselsvei kan følges gjennom hele området og er enkelte steder bygd opp med steinmurer. Mange av de gamle berghallene i området ble ødelagt av virksomheten på begynnelsen av 1990-tallet.

 
13.05.2008 be
 
Kilder: Nils Johnsen: "Ekers Kobberværk" (s.277-280) i "Eker - træk av en storbygds saga"
  Bent Ek/Olav Homlebekk (1997): "Gruvesamfunnet på Tretjennsåsen"
  Eiker-Modum-Sigdal sorenskriveri, Panteregister III-2, fol.167b og 174a
  Statsarkivet på Kongsberg, Privatarkiv nr.163 (Eiker kobberverk)