Øvre Eiker Kulturminneråd
Presentasjon av Rådet
Håndbok
Referat fra møtene
Rapporter
Nyheter
Prosjekter
Seminarer og kurs
Retningslinjer
Kulturminnevernplanen
 
"Månedens kulturminne" (Mai 2008):
Bergsgruvene - kobbergruvene ved Ormåsen
 
Like ved Ormåsen - Eikers nyeste tettsted - ligger det gamle spor etter menneskelig aktivitet. Her utspant det seg et gruveeventyr som gikk mot slutten omtrent hundre år før de første familiene flyttet inn på det nye tettstedet. Men verken hundre års glemsel eller moderne boligbygging har utslettet sporene etter de gamle kobbergruvene.
 

Opprinnelsen til bergverksdriften i dette området, er foreløpig uklart. Det vi vet, er at Gregers Sinclair, som bodde på gården Hals, drev kobbergruver på Eiker i 1680-tallet. Sannsynligheten er stor for at folkene hans også drev med skjerping i skogene som tilhørte nabogården Berg. Smeltehytta som Sinclair bygde opp, lå trolig på "Hyttevollen", bare en drøy kilometer unna Bergsgruvene. Fortsatt er det synlige rester av en kjørevei fra gruvene i retning Hyttevollen.

Neste kapittel i Bergsgruvenes historie er knyttet til Kongsberg Sølvverk, men heller ikke dette er en periode som en vet særlig mye om. I Sølvverkets arkiv finnes det utvilsomt mye materiale om denne perioden, men så langt har ingen tatt seg tid til å undersøke dette nærmere. Det eneste vi vet, er at det arbeidet mange manni "Eker Kiesgrube" omkring 1770. Da ble imidlertid driften lagt ned, og mannskapene ble overført til Skarragruvene, som ble tatt opp nettopp på denne tiden.

Det eldste bildet fra Kobberverket, trolig tatt kort etter at driften ble innstilt i 1889. .
 
Kart fra 1881 som viser de to hovedsjaktene ved Bergsgruvene. På dette tidspunktet var dybden henholdsvis 70 og 20 meter. Ved nedleggelsen i 1889 var den dypeste av gruvene 138 meter.
 
Olav Homlebekk studerer stein fra berghallene ved Kobberverket.

I boka "Eker - træk fra et storbygds saga" fra 1914, skriver Nils Johnsen en hel del om aktiviteten ved Bergsgruvene på 1870-og 80-tallet. Kildemateriale i Statsarkivet viser imidlertid at det også var drift i dette området tidligere i århundret. "Interessentskabet Ekers Kobberværk" ble startet i 1848 og utvant kobber ved Bergsgruvene, mens det bygde opp ei smeltehytte i Hoenselva - i fossen som seinere fikk navnet "Hyttefossen" etter smeltehytta. På 1850-tallet kjøpte selskapet også en del av gården Røren, og her holdt selskapets administrasjon til. Eiendommen fikk på folkemunne navnet "Stiger-Røren". Stiger var betegnelsen på driftsbestyreren ved et bergverk.

Bak dette foretaket sto hyttemester Weltz, i samarbeid med Drammenskjøpmennene Jacob Borch, A.M. Tandberg og Bernhard Allum. Regnskapene fra perioden 1853-60 er bevart og viser at det var betydelig aktivitet både ved gruvene og smeltehytta rett etter midten av 1800-tallet. Selskapet eksisterte helt fram til 1878, men det er uklart om det var full drift der hele tiden. Nils Johnsen hevder i hvert fall at driften hadde ligget nede en stund da selskapet "Haugsunds Kobberværk" satte i gang i 1874. Det må i så all ha startet opp i en annen del av gruvefeltet, mens det kjøpte opp eiendommene etter Ekers Kobberværk på en auksjon i 1878.

 

Hausgunds Kobberværk satset frisk, blant annet med å installere en dampmaskin på 12 hk som lenset gruvene for vann og drev maskinene. Toppåret skal ha vært 1877. Da arbeidet det 77 mann ved gruvene og 33 ved smeltehytta. Verket må ha vært en av kommunens aller største arbeidsgivere på denne tida.

Driften stanset imidlertid alt i 1879, og i januar 1880 ble det avholdt "executionsforretning" ved kobberverket - i praksis var det hovedkreditoren, Christiania Bank-og Kreditkasse, som var blitt eier av Bergsgruvene.

Banken har trolig begynt å lete etter nye investorer umiddelbart, og det ble utarbeidet en del kart og beskrivelser som i dag er viktige kilder til Kobberverkets historie. De viser beliggenheten av skjerpene og de ulike bygningene i guveområdet.

På midten av 1880-tallet var det Jakob N. Roll som var blitt eier av Bergsgruvene. Han valgte å leie det ut til et fransk selskap - Societe des Mines et Usines de cuivre de Vigsnaes. Dette innledet en ny periode med hektisk aktivitet ved Bergsgruvene. Det ble installert en ny dampmaskin på 30 hk og bygget et nytt vaskeri, samt mannskapsbrakker og en handelsbod. I årene 1886-88 hadde verket en mannskapsstyrke på mellom 60 og 70 mann, og det ble i gjennomsnitt tatt ut rundt 4000 tonn kobber årlig. Driften i sjakt nr.2, "Godthaab", ble innstilt i 1886, mens driften i hovedsjakten ble oppgitt i 1889, da det franske selskapet gikk konkurs. Eiendommen ble deretter solgt til stasjonsmester Jens Arnt Hansen i Hokksund, som skal ha tjent gode penger på salg av maskineri og redskaper.

Øyvind Sveinsson har de to siste somrene arbeidet med å kartlegge gruveområder på Eiker på oppdrag fra Norsk Bergverksmuseum. Her studerer han en inskripsjon som antagelig en av arbeiderne ved kobberverket hogg inn i fjellet i 1875. .
Stigerboligen ved gruvene står fremdeles og brukes som privat hytte. Til venstre ser vi bygningen tidlig på 1900-tallet, etter at de øvrige bygningene ved verket var blitt revet.
 
Kart over området, tegnet på grunnlag av kartene fra 1881.

Kilder:

Nils Johnsen: "Ekers Kobberværk" (s.277-280) i "Eker - træk av en storbygds saga".

Bent Ek/Olav Homlebekk (1997): "Gruvesamfunnet på Tretjennsåsen"

Eiker-Modum-Sigdal sorenskrivere, Panteregister III-2, fol.167b og 174a

Statsarkivet på Kongsberg, Privatarkiv nr.163 (Eiker kobberverk)

 

 
01.05.2008
Tekst og foto: Bent Ek