De første krigsårene opererte motstandsbevegelsen kun i det skjulte midt blant sivilbefolkningen. Medlemmer som var avslørt av tyskerne eller sto i fare for å bli avslørt, ble sendt over grensa til Sverige, og derfra ofte videre til England. Men i løpet av den siste krigsvinteren forandret dette seg. Stadig flere gikk i skjul innenfor landets grenser, først på private hytter og seinere i organiserte leire langt til skogs. Begrepet "Gutta på skauen" oppsto.

Det var to hovedårsaker til denne utviklingen. For det første bidro planene om å tvangsrekrutere ungdom til tysk krigstjeneste at stadig flere ble med i motstandsbevegelsen. For det andre nærmet krigen seg slutten, og hjemmefrontledelsen så behovet for å bygge opp en styrke som kunne delta i sluttfasen, hvis det skulle bli nødvendig, og overta som ordensmakt når tyskerne hadde kapitulert.

På Øvre Eiker ble den første organiserte celleleiren opprettet på Holtefjell seinhøsten 1944. Her var det først og fremst milorgsoldater fra Hokksund, i gruppe 1412-1 som lå i trening vinteren og våren 1945.

Bakgrunnen for at det ble opprettet en leir nummer to på Eiker, var at en del motstandsfolk i Røyken og Hurum manglet et tygt skjulested. Distriktsledelsen i Drammen besluttet da å overflytte dem til Eiker og bygge opp en ny celleleri ved Jungerkollen, noen kilometer sør for leiren på Holtefjell. Det var i begynnelsen av mars 1945.

I tillegg til Hurumkarene fikk også en del lokal motstandsfolk tilhold i celleleiren. Det var ungdom som fram til da hadde ligget i skjul på private hytter i området. Leiren ble dermed underlagt gruppe 1412-2 i Vestfossen.

Den første utfordringen var å få tak i materialer til hyttene. Det fikk en fra Eker Dampsag i Vestfossen, som leverte brakkelemmer til tyskerne, blant annet i forbindelse med bygging av ny høyspentledningen fra Nore i Nummedal. Disse materialene ble kjørt til skogs med hest og slede, og takket være at bedriften lukket øynene for litt svinn, fikk hjemmefronten fine materialer til cellehyttene - betalt av de tyske myndighetene!

En annen stor utfordring var å skaffe mat og andre nødvendige forsyninger, samt informasjon til og fra resten av hjemmefronten. Her spilte hjemmestyrkene i Vestfossen en helt sentral rolle. De hadde kontakter blant de lokale kjøpmennene, som bidro med varene. Så skulle forsyningene fraktes til skogs og de nesten to milene inn til cellene, uten at det vakte oppsikt. Det var et oppdrag som både var slitsomt og farlig. Riskoen for å bli avslørt var kanskje enda større for dem som var involvert i denne forsynings-og sambadstjenesten enn for de som lå på cellene. Derfor er historien om celleleiren ikke bare en historie om "gutta på skauen", men om hele motstandsbevegelsen.

Om kvelden den 7.mai kom endelig beskjeden som alle ventet på: Den tyske kapitulasjonen. Celletroppen drev trening på en setervoll i nærheten da en kurér dukket opp med beskjeden. Grytidlig om morgenen den 8.mai startet nedmarsjen, og før folk flest hadde våknet, hadde hjemmefronten etablert sitt hovedkvarter på Lunde skole utenfor Vestfossen. Like i nærheten lå den livsviktige Flesaker Transformatorstasjon, som øyeblikkelig ble besatt. De tyske styrkene i området trakk seg tilbake og gjorde ingen tegn til motstand.

Dermed ble Jungercellene forlatt etter bare et par måneders bruk, men siden begynte veteranene fra hjemmefronten å bruke de enkle hyttene som samlingssted. Celleforeningen 1412-2 ble startet, og i motsetning til de fleste celleleire rundt omkring i landet, ble Jungercellene tatt i bruk og holdt ved like. Dermed har Øvre Eiker i dag et helt enestående kulturminne, som foreningen fortsatt gjør en stor innsats for å bevare - og som de fortsatt gjerne viser fram til skoleklasser og andre interesserte.