Norsk Lokalhistorisk Institutts jubileumsseminar

Referat fra Norsk Lokalhistorisk Institutts jubileumsseminar
	Hotell Bristol - Oslo, 8/9-9/9-2006

Se nøje, skal du øjne det store i det smaa

Unn Sissel Ek og Bent Ek deltok fra Kulturminnerådet.

1.sesjon: Sted - tilhørighet - historie

	Innledning v/Knut Sprauten: Utfordringen for lokalhistorikerne blir å forske på "det oppløste stedet", der kommunikasjonsteknologien gjør at nettverksbygging og sosial kontakt blir stadig mindre avhengig av fysisk nærhet.

	Thomas Hylland Eriksen: Små steder, store spørsmål. det universelle i lokalhistorien "Kampen om fortiden" - oppfatningen av historien påvirker oppfatningen av samtiden, den eller de som kontrollerer over historieoppfatningen kontrollerer også nåtidsmenneskets identitet. Nåtiden oppfattes ofte som kaotisk, mens fortiden er stabil, gir trygghet. Det kan også være historikernes oppgave å rokke ved dette ved gi nye tolkninger av historien. Lokalhistorisk forskning skal ikke nødvendigvis bidra til å styrke den eksisterende identiteten. I det moderne samfunnet er identitet og tilhørighet ofte et resultat av (bevisst) valg. Sammenhengen sted-tid-identitet er interessant - når i tid fikk stedet sin identitet? Behovet for historie har sammenheng med behovet for "den narrative intelligens", som et produkt av erfaringer og erindringer - et samfunn uten erindring og tilhørighet kan sammenliknes med et mennesker med alzheimer. Identiteten bestemmes ikke av historien, men av historieoppfatningen - noen nasjoner dyrker sine seire, andre sine nederlag. "Det er aldri for sent å skaffe seg en lykkelig barndom". Men i praksis skapes som regel tilhørighet og identitet i barndom/ungdom. "Stedets identitet" eller "nasjonens identitet" er knyttet til forestillinger om "felles barndomshistorier". Kan også gi grunnlag for "eksklusiv identitet", d.v.s. erfaringer som noen har felles, mens andre står utenfor. Sprekkene i nasjonalfølelsen i det moderne samfunnet kan føre til ukike reaksjoner - "deterritorisk tilhørighet" (f.eks. religion, ideologi) eller til økt lokal tilhørighet. Hva er et sted? Refererte til Zygmund Baumann: "Vi lever alle i eksil". "Reterritorialisering": ønsket om å "skape et sted", en rekasjon mot globaliseringen - kaller denne prosessen for "glokalisering".

	Edvard Hoem: Staden vi kom frå, staden vi er på, staden vi skal til. den lokale identiteten og landskapet innne i oss Tok utgangspunkt i Karin Sveens essaysamling fra 2005 som skildrer møtet med "globaliserte" mennesker uten tilknytning til noe sted. Han understreket at dette fortsatt gjelder en svært liten del av jordas befolkning - bare et par prosent har noen gang vært inne i et fly. Det er helle rikke noe helt nytt - litteraturen skildrer ofte kontrasten mellom "vandrerne" og "de stedbundne". Gikk over til å fortelle om sin egen "lokalhistoriske" bok - "Mors og fars historie". Utfordringen for lokalhistorien blir møtet mellom "den inneforståtte" (innfødte) og den som ønsker å bli inkludert (innflytteren). For å få til dette, er det nødvendig å "løfte blikket", men ved å gjøre skildringen av det lokale og spesielle til en skildringen av det almennmenneskelige. Det almennmenneskelige kommer fram nettopp ved å fokusere i detalj på det som er lokalt og særpreget (slik det gjøres av f.eks. Thomas Mann, Marcel Proust). En skal skrive om lokalsamfunnet, men ikke for lokalsamfunnet.

	Diskusjon: Thomas Hylland Eriksen trakk fram at den detaljerte skildringen av enkeltsamfunn og enkeltbegivenheter for å skildre det universelle er spesiell for den vitenskepelige metoden som brukes i historie og sosialantropologi. Han var enig i at det allmennmenneskelige ligger i det egenartede - lokale stedsutviklingsprosjekter som har som mål å skape "et Norge i miniatyr" er dømt til å mislykkes. Kai Østberg pekte på at lokalhistorie er et nasjonalt anliggende, ikke et lokalt. Ideelt sett burde bygdebøker skrives av utlendinger. Kritisk holdning til lokalsamfunnet er viktig. Knut Sprauten nevnte eksempelet med bygdeboka fra Kvenangen, som bidro til at andelen av samer og kvener steg dramatisk. I praksis kan kravet om en kritiske holdning være vanskelig å gjennomføre, fordi det er lokalsamfunnet selv som finansierer bygdeboka. Thomas Hylland Eriksen: Alt som skrives skal ikke være for alle - blir en forflatning dersom alt skal kunne leses uten forkunnskaper. Dette gjelder også lokalhistorie. På den annen side kan det være uheldig med bygdebøker som virker ekskluderende.


2.sesjon: Stedet som forskningsprosjekt hva slags lokalhistorisk forskning har vi bruk for i framtida?

	Innledning v/Ola Alsvik: Amatørene har fortsatt en viktig plass i lokalhistorien - "amatørhistoriker" kan være positivt lader, mens f.eks. "amatørjuss" er entydig negativt.

	Ingar Kaldal: Ei mer historisk reflekterande lokalhistorie? Noen forslag til lokalhistorieskrivinga i framtida Lokalhistorie er viktig for mange - viktig å stille høye krav, gjennomføre en kritisk diskusjon om innholdet i bygdebøker. En "totalhistorie" der målet er å få med "litt om alt" kan lett bli usammenhengende og ikke tilby noe helhetlig samfunnsperspektiv. Sammenhengen mellom lokalhistorie og lokal identitet er lite undersøkt - dette er et emne det bør forskes mer på. "Lokalhistorie bør skrives på turistens premisser" (turist brukt som metafor). Samtidig må en forsøke å velge tema og framstillingsmåte som er slik at det også framstår som noe nytt for den som kjenner bygda godt. Det kan være mer vellykket med flere enkeltprosjekter om spesielle emner enn et samlet "totalprosjekt". Norsk lokalhistorieskirvning trenger flere kritiske analyser av makt og maktbruk i lokalsamfunnet, må få med konflikter og nederlag - de mange forsøkene som mislyktes (næringsliv, organisasjoner). Identitet kan defineres som "følelse for". Lokalhistorien skal ikke skape/styrke identiteten, men bør bli et redskap den enkelte kan bruke til refleksjon over identitet. Viktig å unngå et vakum etter at "det store prosjektet" er fullført - bygdeboka må ikke oppfattes som en "sluttstein", mens som en grunnstein som lokalhistorisk forskning kan bygge videre på. Idealet er en kritisk lokalhistorieskrivning, men kan være problematisk å finansiere dette.

	Jarle Simensen: Kan norsk lokalhistorisk forskning bli noe mer enn heimstadlære? Tok for seg bruken av teoretiske modeller i lokalhistorieskrivningen. Han presenterte kort tre teoretiske forklaringsmodeller som er blitt brukt til å forklare den globale utviklingen. 1) Modernisering (Weber, Tönnies, Mair, G&M Wilson): ser konkurranse mellom lokale grupper som drivkraft bak endringer 2) Sentrum-Periferi (Wallerstein, Frank) - "underdevelopment" i den fattige delen av verden er forårsaket av "development" i rike land 3) Postmoderne identitetsteori (J&J Comdroff) - opphever skillet mellom indre og ytre årsaker - interaksjon mellom knipper av årsaker skaper endring. Anvendt på lokalhistorie blir resultatet: 1) Tradisjonell "modernisering" (hammskiftet, industrialisering, urbanisering, kommunikasjonsrevolusjonen etc.). Fokus på de indre prosessene - legges lett for lite vekt på at forholdet utenfor bygda spiller inn 2) Forsøk på å analysere Røros i lys av Galtungs imperialisme-modell. Problematisk, fordi det ikke tas hensyn til aktiviteten i periferien - lokalsamfunnet blir passivt "offer" for utviklingen. 3) Trondheimsprosjektet er et forsøk på å bruke postmoderne identitetsteori - ser det lokale i det nasjonale og det nasjonale i det lokale. Haukelands beskrivelse av Oppdal legger f.eks. stor vekt på betydningen av nettverk utenfor bygda identitet som ikke samsvarer med kommunegrensene og på - skaper en "translokal historie". Viktige emner i lokalhistorieforskningen: a) Kulturelt mangfold/kulturelle motsetninger (foreningsliv; stasjonsby/bygd; bygda og storsamfunnet) b) Sosiale prosesser (sosial differensiering; overgangen fra lokale til større nettverk; innflytterne/innvandrerne; utflytterne: hvor flyttet de og hva slags kontakt har de med hjembygda?; alderskohortestudier (f.eks. mobilitetsmønster, med utgangspunkt i et konfirmantbilde). c) Økonomi (protoindustrialisering - lokale entrepenører - også de mislykkede; haugianerne i lys av Webers teorier; forholdet kommune-stat, kommunens vekst; selvhjelp og dugnad. Målet bør være å skape et bredere identitetsgrunnlag som en kan velge fra. Ulike teoretiske perspektiver kan være et nyttig verktøy. Det er ønskelig med flere komparative studier av lokalsamfunn.

	Guri-Mette Vestby: Framtidens stedsutvikling og stedsbygging har samfunnsplanleggingen bruk for historisk kunnskap? Stedsutvikling som identitetsprosjekt - er blitt stadig viktigere fordi stadig mer blir likt. Omfatter både det fysiske rom, næringsliv, levekår, kultur, menatlitet, befolkningssammensetning etc. Målet er som regel å skape næringsetablering, tilflytting og grunnlag for turisme - gjøres gjennom å skape "fortellinger", som kan påvirke både "tilhørighet" (det lokale) og "image" (omdømme i omverdenen). Har vært en trend i stedsutviklingen at det legges stadig mer vekt på kultur som drivkraft istedenfor teknisk-industriell arealplanlegging. Identitetsprosjekter og sosiokulturelle analyser er blitt en viktig del av stedsutviklingen. Lokalhistorien kan bidra til stedsutviklingen, men også fungere som kritisk vaktbikkje/bremsekloss. Refererte til stm.nr.16 2004-08 - "Leve med kulturminner".

	Bente Guro Møller: Glokale historier - mobilitet og stabilitet i lokalsamfunnet før og nå Presentasjon av Interkulturelt museum på Grønland (www.ikm.museum.no) og begrepet "multikulturalisme". Har gjennomført et prosjektet "Byborger og verdensborger" i bomiljøer i Oslo øst, der utgangspunktet var konflikt mellom gamle og nye beboere i borettslag. Samarbeid med skole, barnehaver, organisasjoner og offentlige institusjoner - målet var å spre kunnskap om bydelens historie til innflytterne og om innvandrernes kultur til de eldre beboerne.

	Diskusjon: Margit Løyland: Viktig å unngå å skrive historie om den lokale eliten. Må unngå fristelsen til bare å bruke lett tilgjengelige kilder, som f.eks. kommunearkivene. Arve Døssland: Forfatteren må ha stor grad av frihet i forhold til oppdragsgiver - mente at det stort sett var tilfelle. Ingar Kaldal: Nødvendig med et "helhetsgrep", men ikke "litt om alt". Vi trenger fortsatt bygdebøker, men det må ikke bli det eneste som skrives av lokalhistorie. Kortere framstillinger når flere lesere enn de store "mursteinene". Må være bevisst på at lokalhistorie kan brukes både til "identitetsbygging" og "omdømmebygging". Alan Hutchinson: Veiledning for oppdragsgivere (kommunene) bør være en ny oppgave for NLI. Knut Kjelstadlie: "Helhetsgrepet" kan være problematisk, fordi det kan skapes en fiksjonell helhet. Advarte likevel mot en fragmentering av samfunnsframstillingen, fordi dette kan skjule årsakene til utviklingen og skape avmaktsfølelse. Han mente det vil være fruktbart å studere "knipper av prosesser", studere hvordan relasjoner mellom mennesker skaper et samfunn - en må ikke avskaffe ideen om samfunnet.


3.sesjon: Historie, identitet og legitimering

	Innledning v/Hans Hosar: To trender som påvirker lokalhistorie er internasjonal migrasjon og kommersialiseringen av identitet/image - har skapt grobunn for en "kulturminnebransje".

	Peter Aronsson: Historie og stedskonstruksjon - historiekrens rolle i det globake kulturmarkedet Lokal identitet innebærer konstruksjon av et "felles vi". Hvilke krefter inngår i dette? Skaping av identitet er et forhandlingsspill, der historien inngår som en av mange faktorer - er et produkt av forhandlinger mellom relasjoner, både regionelt og nasjonalt. Vi har en forestilling om at fortida er forankret i jorda/naturen - et felles opphav knyttet til geografisk sted. Har også en forestilling om enhet i mangfoldet, omtrent slik de ulike stemmenei et orkester skaper en helhet. Svenske historikere har ikke vist noen interesse for lokalhistorie, heller ikke for å studere hembygdsrörelsen eller slektsforskningsmiljöet som folkebevegelser. Lokalsamfunnet oppfattes som et passivt objekt (eller offer) som tilpasser seg de rammene som legges sentralt - lokal kultur og mentalitet ses som et produkt av politiske og ideologiske strømninger. Ingen har forsøkt å snu dette på hodet. å se det lokale som drivkraften. Utviklingen etter 2000 viser at lokalhistorie står enda svakere i akademiske kretser enn i perioden 1970-2000, men det finnes en del regionale utviklingsprosjekter, men dette er allmenne kulturprosjekter, der historien ikke er drivkraften (eks. EU-prosjektet i Ådalen).

	Knut Kjelstadlie: Historie som legitimering - kan lokalhistorie skade? Stedet er ikke bare et fysisk sted, det er ladet med kulturell mening og innhold - kan tillegges ulike betydninger ut ifra den kunnskapen en har om det. Lokalhistorie dreier seg om å definere det meningsinnholdet som er knyttet til stedet. Problemer: 1) Metodologisk lokalisme: beskriver lokale prosesser og forklarer dem kun ut ifra lokale prosesser - glemmer også virkningen lokale prosesser kan ha på samfunnet utenfor. Viktig å studere prosesser og nettverk om overskrider lokalsamfunnets grenser. 2) Hva det ikke skrives om (f.eks. innflyttere, etniske grupper, homofili, konflikter) kan være like problematisk som det en velger å skrive om. 3) Hører vandrere med? Hva med hytteeiere, tjenestejenter, turister, studenter, folkehøgskoleelever etc.? Interessant i hvilken grad slike grupper blir integrert i lokalsamfunnet, relasjoner til de fastboende. 4) Hører utflytterne med? Viktig å se på hvorfor de reiste. I hvilken grad beholdt de bånd til hjembygda?

	Diskusjon: Ida Bull: Det har alltid vært naturlig å omskrive historien ut i fra forutsetningene i nåtida - vil være naturlig å vise økt interesse for migrasjon og globalisering fortida. Lokale forhold bør også studeres ut ifra internasjonale problemstillinger. Må være oppmerksom på skillet mellom faghistorikeren (se helheten, stille kritiske spørsmål) og stedsbyggeren (plukker ut biter, legger vekt på det positive). Peter Aronsson: Historiekerne må delta i "spillet om historiefortellingen", også etter at bygdeboka er utgitt. Alan Hutchinson: Skeptisk til at det skrives regionalhistorie for større tidsrom - grensene har alltid vært flytende. Det gir lite mening å studere steinaldersamfunnet innenfor dagens kommunegrenser.


4.sesjon: Det historiske forskningslandskap i Norde i dag - hvilken plass har den lokale dimensjonen?

	Lars Nilsson: Sverige Stads-och kommunhistorisk institut - mest opptatt av byhistorie, driver ingen rådgivningsvirksomhet for lokalhistorie slik NLI gjør. Driver derimot en del case-studier av lokalsamfunn med komparativt perspektiv.

	Trine Malling Pedersen: Danmark Amtshistoriske selskaber drev med lokalhistorie fra 1902 til 1960-tallet, deretter en framvekst av lokalhistoriske arkiver på 70-tallet, som en reaksjon mot sentralismen. Lokalhistorie har en spesiell plass i Sønderjylland (5,2% av befolkningen er medlemmer). Dansk Historisk Fellesråfd er en fellesorganisasjon for lokalhistoriske arkiver, museer og slektshistorielag. Dessuten Dansk Center for Byhistorie i Århus. Stor spennvidde i den lokalhistoriske litteraturen når det gjelder det tematiske.

	Marjatta Hietala: Finland Økt interesse for lokalhistorie på 20-tallet, førte til opprettelse av Lokalhistorisk Byrå i 1933 (nå: Centralen för Bestellningshistoria". Viste eksempler fra historisk atlas, med ulike yrkesgrupper inntegnet på bykart. Utfordringer i skolen: internasjonalisering, kildebruk, metoder.

	Diskusjon: Bouvier: En må "slippe inn lys fra flere vinduer" - kan bare få en grundig analyse av samfunnsutviklingen dersom en studerer den fra ulike synsvinkler - viktig å belyse utviklingen fra "vanlige folks" ståsted . Kjelstadlie mente at selvsensuren hos forfatterne er et større problem enn press fra bokkomiteer når det gjelder frykten for å ta opp kontroversielle emner - frykten for kritikk kan være overdreven. Men viktig oppgave for NLI å støtte opp om en kritisk lokalhistorieforskning. Sprauten takket for samværet. Innleggene på seminaret kommer antagelig i bokform i løpet av første kvartal 2007.